Snipp, snapp...

...snute, så var Kjetils eventyr i Sør-Afrika i all hovedsak ute.
Jeg har ikke fått skrevet noe i det siste fordi en del av knappene på tastaturet mitt sluttet helt plutselig å fungere. Jeg priste meg lykkelig over at det ikke skjedde mens jeg virkelig trengte å skrive saker, men har hatt en ufrivillig pause på et par uker fra masteroppgavejobbing på grunn av det.

Nåvel. Den siste uka i Cape Town fikk jeg heldigvis gjort omtrent det jeg hadde planlagt, og enda litt til. På søndagen var jeg i Long Street og møtte Ingrid, som sammen med ei venninne hadde tatt en "kort" ferietur fra Durban til Cape Town med tog (turen har noe sånt som 36 timer). Det var hyggelig. De frøs nesten ihjel i det kalde Cape Town-klimaet, mens jeg syns det var brukbart med rundt 15 grader på kvelden.

Jeg kom meg også til Stellenbosch og avholdt møte med mine to veiledere, som i all hovedsak syns det jeg hadde skrevet var greit, men trengte veldig mye mer uttdypelse. Omtrent som jeg regnet med. Turen fram og tilbake med lokaltog var ganske så kjedelig og innholdsløs bortsett fra helt på slutten når jeg gikk fra stasjonen i Cape Town for å finne første og beste drosje. Da kom det to stykker opp til meg og sa all verdens rare greier. Ubehagelig. Når han ene, med rolig og ikke truende stemme, sa at jeg kom til å dø, ble det en del mer ubehagelig. Jeg gikk fort til den første drosja jeg så og reiste hjem uten å høre på hva de egentlig ville. Jeg har en mistanke om at de var interresert i å få penger av meg på noe vis.

Avreisedagen var hektisk og stressende. Først kom hushjelpa som fikk all den maten som var igjen i huset, 2 kilo med vekslepenger, et teppe, noen håndklær og sikkert litt mer. Så skulle jeg ned til byen og selge noen saker og ting. Drosjesjåføren ville gjerne kjøpe dem, så når folka på Cash Crusader ikke var videre interresert i tingene mine solgte jeg de til han for akkurat det beløpet taxituren ned til byen og hjem igjen kostet. Grei deal. Siste ryddig og surring rundt i huset før Benni kom og fikk nøklene. Vi gikk gjennom huset sammen, og de få bøkene jeg måtte la være igjen lot vi ligge. Jens Bjørneboebøkene jeg lot ligge skulle Benni prøve å gi til en norsk eldre dame som bodde like i nærheten. Samme drosja kjørte meg til flyplassen hvor jeg ikke fikk tilbake noe som helt på momsen, og ventet 4 timer på flyet.

Flyet gikk fra Cape Town omtrent halv 9 på kvelden og ankom London halv 7 på morgenen. Middagen på flyet hadde jeg ikke helt godt av, så jeg hadde skikkelig mageknip, og sov veldig dårlig på flyet. I London møtte jeg 3 andre PRIO-studenter fra kullet under meg som jeg hang sammen med mens vi ventet 6 timer på flyet til Oslo. Da fikk jeg også tid til å kjøpe noe anti-mageknipgreier. Kjekt. I Oslo var det strålende sol og nydelig vær, men flytoget gikk bare til Skøyen, og så var det buss derfra til Asker. Pappa var i Japan, så han kunne ikke hente meg, noe som resulterte i 20-30 minutters venting i varmen på taxi i Asker. Når jeg dro meg inn døra på Tranby hadde jeg vært på reise i omtrent 30 timer.

Historien om Kjetil i Sør-Afrika er imidlertid ikke helt over enda. Jeg reiser kanskje ned til Johannesburg og eventuelt Durban for å gjennomføre intervjuer til masteroppgaven min. Men det gjenstår enda å se hva som skjer angående det.

Voldsbølge i Johannesburg

Når Desmond Tutu oppfant begrepet "The Rainbow Nation" for å bekrive det som forhåpentligvis skulle bli det nye Sør-Afrika etter 1994 hadde han nok hatt et håp om at volden som preget townshipene i landet skulle være en ting av fortiden.
I løpet av den siste uka har over 22 mennesker blitt drept, titalls såret og tusenvis flyktet fra sine hjem i slummene Alexandra og Diepsloot ved Johannesburg. De aller fleste er fra Zimbambwe, Mozambique og Malawi som har innvandret til Sør-Afrika i håp om et bedre liv eller flyktet fra Mugabes regime. Siden de er ulovlige har de ikke mulighet til å få seg jobb og tvinges inn i den uformelle sektoren og slummen sammen med Sør-Afrikas fattigste. Her blir de sett på som konkurranse og beskyld for å snike i køen for å få skikkelig hus av myndighetene. Vold og rasisme (de tør ikke bruke det ordet og kaller det heller Xenofobi) mot utlendinger er på ingen måte nytt i Sør-Afrika. I slummene utenfor Cape Town har somaliere lenge vært et mål for sinne og aggresjon fra fattige.

Myndighetene har gjort skremmende lite for å få slutt på volden og i samme stil som "Det er ingen krise i Zimbabwe" har regjeringen valgt å anse mobbene som opportunisiske kriminelle snarere enn sinte og frustrerte fattige som lar sin frustrasjon over stigende levekostnader, manglende servicetilbud og ikke noe håp om bedring i sin livssituasjon gå ut over de eneste syndebukkene de kan se i slummen. Nemlig de som er utlendinger. Opposisjonespartienen mener at hæren må kalles inn for få kontroll på situasjonen, men det vil neppe skje siden bilder av militære som patruljerer gatene er dårlig for imaget Thabo Mbeki gjerne vil selge til resten av verden.

De som tvinges vekk fra skurene sine søker tilflukt på politistasjoner (de har blitt lovet av innenriksministeren at de ikke vil bli arrestert og deportert) og i kirker. Med temperaturer ned mot frysepunktet i Johannesburg blir det en ganske uholdbar situasjon for de fordrevne hvis de ikke snart får hjelp. Røde Kors sier at det kan bli en humanitær katastrofe. Ikke akkurat hva man hadde ventet av Sør-Afrika anno 2008.

17. mai i Cape Town

For andre (og sansynligvis) siste gang ble det 17. meifeiring i Cape Town. Som i fjor ble arrangementet i De Waal-parken arrangert av Norskeforeningen i samarbeid med ANSA Sør-Afrika. Mens det var regn og en ganske så kald opplevelse i fjor ble det i år masse sol og varme på denne dagen. Litt pussig, ettersom uka i forveien stort sett var grå og kald.

Allerede kvelden før hadde vi begynt en liten tjuvstart på feiringen når mange studenter fra Cape Town og Stellenbosch (samt to fra Port Elisabeth) møttes for hygge og sosialisering i Kloof Street.

Linda og Daniel klare for 17. maitog

Selve dagen besto av småprat, spising av vafler og pølse i lompe, leker for store og små barn og toget. Anført av et av Cape Towns jazzorkestre paraderte vi gjennom parken med noen små stopp underveis for å synge litt.På kvelden var det festmiddag i nærheten hvor vi var rundt 70 stykker som koste oss før studentene gikk nedover i byen for å fortsette festen der. Sammen med Linda og Daniel (de to fra Port Elisabeth) gikk jeg litt hit og dit, men til slutt kom vi ned til Hemisphere, en av de finere klubbene i byen. For en stund siden prøvde jeg og Eirik å komme inn, men da var vi ikke pent nok kledd. Denne gangen kom vi gjennom nåløyet og kunne dra til 31. etasje i ABSA-bygningen og nyte både steming og utsikt. Etterhvert kom også resten av det norske følget, men da flere ble nektet inngang fordi de hadde joggesko dro vi videre til Cubaña, det samme stedet vi feiret forrige 17. mai. Forskjellen var selvsagt at nå var plassen full siden det var lørdag. Så vi ruslet tilbake til Long Street. Til mitt følge fra Port Elisabeths store overraskelse ble vi ikke ranet en eneste gang på veien. Alt i alt en meget hyggelig grunnlovsdagsfeiring.

Tull med tall

Det er ikke ofte jeg begir meg inn på denne typen ting, men akkurat i dag skal jeg gjøre et unntak. På fredag kjøpte jeg, som vanlig, Mail & Guardian. Og jeg siden jeg er litt treig med å lese var det først i dag jeg kunne lese om hvor stor Zimbabwes statsgjeld er. Og det er så mye at det blir absurd og morsomt. Ikke mindre enn 6,5 Kvadruppelioner (skrevet annerledes: 10 med 15 nuller bak, eller noe sånt som 1000 millioner milliarder). Avisa kostet forøvrig 215 millioner Zim$. Disse fantastiske tallene var å lese i sammenheng med at valgkommisjonen i Zimbabwe ikke ser ut til å ha råd til å organisere den andre valgomgangen i presidentvalgkampen. De skal selvsagt gjøre det, men hvordan de skal få tak i penger er ganske så usikkert. Dessuten har mange av valgkommisjonærene blitt arrestert...

Et så fantastisk stort tall oppmuntret til videre leting etter store tall. Og det største av dem alle er Gogolplex. Et tall så stort at det ikke ville være plass i universet til å skrive det. Man kan skrive '0' til man ikke gidder mer. Omtrent så mye som en fantasilion med andre ord.

Er du nerd, kan du lese mer om det her.

Siste kveld med gjengen

Torsdag hadde jeg min siste forelesning så lenge jeg går på master (egentlig hadde jeg tenkt å skrive 'noen sinne', men som ei i klassen sa. Aldri si aldri. Hvem vet hva jeg finner på senere). Det var altså den siste forelesningen i Diplomacy & Foreign Policy Analysis. Vi skal ha den avsluttende prøven på mandag, og da er semesteret over for oss. Etter det blir det bare jobbing med masteroppgaven.

Audun og Mads i prat med programkoordinator Anthony Leysens (t.v.)

Slutten av semesteret betyr at folk begynner å reise hjemover igjen, så Mads og Audun i klassen inviterte på avskjedsfest for alle på de to Prio-kullene samt forelesere. Som tidligere nevn har det blitt høst, så det var litt kjørlig å sitte ute, men du verden så koselig det var. Etter at jeg flytta til Cape Town har det ikke blitt så veldig mye sosialisering med de andre i klassen utover forelesningene, så dette var en hyggelig anledning. Også til å snakke litt med noen av professorene vi har hatt i løpet våre tre semestre her nede.

Mannefallet begynner allerede tidlig neste uke, og etter det blir vi bare færre for hver uke som går...

The Running Man

Jepp. Min nyeste besettelse. Sometin Good av Utah Saints. Det er ikke så mye sangen egentlig, det er den fantastiske dansestilen, The Running Man. Også synkrondansing i tillegg (som er aldeles fantastisk i Michael Jacksons musikkvideoer, men tåpelig i videoene til diverse boyband jeg ikke vil nevne)!



Siste innspurt i Foreign Policy Analysis & Diplomacy er i gang, med roller utdelt til siste gruppeoppgave. Det kan bli spennende.

Boerewors Crammed-crust

...men mest om andre ting.

Nå har jeg og Eirik solgt bilen vår. Bilen, en gullfarget Golf 4 2002-modell, kjøpte vi for et drøyt år siden for 95.000 Rand og har med noen veldig små unntak fungert aldeles utmerket. Den har fått oss fram og tilbake mellom Stellenbosch og Welgevonden og senere til Cape Town. Grunnen til at vi solgte den nå, og ikke om noen uker, når Eirik reiser hjem var vår erfaring med at ting gjerne tar en del lengre tid enn man skulle tro. Dessuten fikk vi vite fra en av bilbutikkene vi var i at de nedjusterte prisene hver måned. Det vi tjente på å selge nå framfor i mai bruker vi heller på å leie en bil den siste tiden vi trenger det.

Etter å ha vært innom diverse bilbutikker og hørt de pussigste begrunnelser for at de ikke ville kjøpe bilen vår for særlig mye penger (blant annet ble vi fortalt at den var i største laget nå som bensinen har blitt så dyr, at den var gammel og hadde gått for langt osv.) valgte vi å selge den tilbake til butikken vi hadde kjøpt den i. For 60.000 rand, som etter en kraftig svekkelse mot norske kroner er langt mindre enn hva det var for et år siden. Men sånne ting får man ikke gjort noe med, så ingen vits i å syte.

Gullbilen vår, her på et bilde fra i fjor høst med Eirik som drikker øl i bagasjerommet.

På grunn av dette har vi altså måtte klare oss uten bil de siste dagene, så da har det blitt drosje ned til Waterfront i stedet. Jeg har sikkert ved tidligere anledninger skrevet om hvordan folk kjører som villmenn i dette landet, og på lørdag møtte jeg en god kandidat for å bli ulykkesstatistikk. Han var ekstremt full og ville gjerne ha litt hjelp for å starte opp motorsykkelsen sin utenfor Gardens Senteret. Han klarte knapt å stå på beina, og fortalte at han ikke hadde lappen, men likevel skulle han altså kjøre hjem. Taxisjåføren var like oppgitt som oss.

Et annet resultat av at vi ikke har bil blir at vi må gå til butikken. Nå som høsten har kommet blåser det en hel masse, og da var det mye mer behagelig å bestille pizza hjem på døra. Vi har hatt et flygeblad, som noen puttet inn gjennom sprinklene i porten, liggende på stuebordet lenge, så nå benyttet jeg anledningen til å bestille en Boerewors Crammed-Crust pizza meat deluxe eller hva den nå heter. Hemligheten er altså en pølse innbakt i skorpa på pizzaen. Interresant. Jeg forbrant sikkert like mange kalorier som pizzaen inneholdt på å irritere meg over at pizzamenneskene ikke klarte å finne ut hvor 8 Pypies Square er og at jeg derfor måtte prøve å forklare det i detalj over en dårlig telefonlinje til folk med bomull i ørene. Men den kom varm fram.

Eplekake forsøk 2

Til tross for mine dystre spådommer i forrige post har været glimtet til med noen riktige så fine dager. I dag var det rundt 30 grader mesteparten av dagen, så det nye pleddet jeg har kjøpt (som egentlig er et sengeteppe, men hva gjør man ikke når man har lett i 5-6 butikker uten hell), blir foreløpig liggende ganske så ubrukt ved fotenden av senga.

Det begynner å tynnes ut i rekkene her i huset. Førstemann Thomas dro for litt over en uke siden og Eirik reiser så fort eksamen er overstått. Jeg har et ambisiøst mål å bruke den resterende tiden fram til utgangen av mai til å enten drive datainnsamling (noe som forutsetter at jeg faktisk har kommet et lite stykke på vei), eller bare ganske enkelt skrive så mye jeg klarer på oppgaven. Akkurat nå avventer jeg tilbakemeling på noe innsendte saker hos veileder, uten at jeg er nevneverdig imponert over hennes effektivitet.

I dag tok vi turen ned til byen for å se etter noe Afrikakunst det kan være verdt å ta med seg tilbake til Norge. Green Market Square i sentrum av byen er det beste stedet å gå. Det som er litt kjedelig er at de stot sett selger det samme alle sammen. De som selger masker har samme utvalg, med noen små variasjoner, det samme gjelder de som selger stentøy. Den meste interresante boden jeg fant i dag solgte diverse Adbuster-t-skjorter, men alle de morsomme var selvsagt i feil størrelse. Jeg klarte å holde meg seriøs nok til å spørre en bodeier om hun hadde det berømte sjakkbrettet hvor alle brikkene var Zebraer, men det hadde hun desverre ikke (veldig intern humor dette her). Men kanskje neste gang.

I dag hadde vi Tikka Masala til middag og hele huset, meg inkludert, har luktet av Tikka Masala og hvitløk siden. Også står det en eplekake i kjøleskapet vi skal forsøke å spise opp. Sist gang fikk vi det ikke helt til.

Høst

Da var sommeren over for denne gang. Varmen ble skrudd av på lørdag. Fram til da har det vært ganske varmt og stort sett fint grill- og badevær nesten hver dag. Men ikke nå lengre. Vi hadde en intensjon om å dra til Clifton og teste ut tidevannsbassenget der, men det var ikke varmt nok til det. I stedet fikk det bli med det som kanskje er sesongens siste braai.

På søndag var planen å dra til Kirstenbosch botaniske hage og få med oss sommerens siste gratiskonsert. Vi hadde selvsagt aldri klart å surre oss dit før, og været denne dagen inviterte så avgjort ikke til utendørskonsert. Det ble til at vi dro på kino på Waterfront i stedet. Slettes ikke verst det heller, men ikke akkurat orginalt på noe vis.

Ellers går tiden med til grupperabeid i Diplomacy and Foreign Policy Analysis og lesing til masteroppgaven.
Billett hjem er kjøpt til 30. Mai.

Fjellklatring

Søndagen kom, og det var klart for neste fellesvisning av huset. Noe som betydde at vi måtte vekk for noen timer. Vaskehjelpa som meglerfolka skulle ha til å rydde og ordne kom rundt 12, og selve visningen skulle begynne klokka 2.
Siden det var nydelig vær, og akkurat passe ganske varmt (rundt 30 grader) tenkte vi at litt gåing i fjellet ville være passe. Målet var i bestige Lion's Head, en topp omtrent midt i byen på 670 meter. Det er fin tursti, og etterhvert klatreløype oppover. Siden målet var å komme hjem til klokka 4 og kaste ut eiendomsmegleren tok vi den korte veien oppover. Stiene slynger seg i en spiral oppover fjellet, så vi fikk massevis med sol. Jeg, som i min store visdom gikk i bukse og langermet tskjorte (long sleeve), ble nokså fort marinert i en blanding av svette og solkrem. Herlig. Etterhvert ble det ganske mye klatring, og selv om det så ut som om det ikke var langt opp, tok det over en time å komme seg til toppen, for en liten hvil, masse plagsomme innsekter og en fantastisk utsikt.

Turen ned var hakket mindre behagelig da det var gåing og klatring i nedoverbakke hele veien. Det er ikke behagelig å gå i nedoverbakke, særlig ikke når man er sliten. Siden vi hadde litt tid til overs (faktisk en hel time) kjørte vi ut til Signal Hill, så litt mer utsikt og drakk litt vann før vi dro til nærbutikken og surret der noen minutter sånn at vi kunne være hjemme på slaget fire, noe vi klarte aldeles utmerket. Til min store begeistring ble jeg ikke solbrent i det hele tatt på turen, og det er slettes ikke verst.

Utsikt mot Camps Bay

Sea Point, med saltvannsbassenget rett ved det store høyhusetEirik og Thomas på toppenTable Mountain og Devil's PeakSignal Hill

Jazzfestival

Den siste uken har det vært ganske så nydelig vær, så da måtte vi nesten grille og kose oss foran huset sånn vi så ofte før har gjort. Denne helga gikk også Cape Town International Jazz Festival (CTIJF) av stabelen i Cape Town International Convention Centre (CTICC), og med ingen andre store planer tenkte vi det kunne være artig å få med seg litt jazzkultur på lørdagskvelden. Ettermiddagen foregikk som den så ofte gjør når det er grilling i hagen, meget velykket med andre ord (selv om jeg nok må innrømme at det har blitt mye grillmat i det siste). Vi prøvesmakte oss gjennom en flaske melonsprit (bare 25%) også, og den var ikke så ille som jeg trodde den kom til å være når jeg kjøpte den.

Rundt klokken åtte dro vi ned til festivalen, men etter bare noen få minutter sank interessen betraktelig. Det var riktignok jazz (med mange z'er), men ikke morsom bulejazz. Her skulle man sitte stille på plassene sine og klappe høflig innimellom. Litt for høykulturelt for oss på denne tiden, og det var nok de rundt oss enige i. Jeg og Eirik forsøkte i stedet å komme inn på Hemisphere, som er en klubb som ligger i 30. etasje i ABSA-bygningen. Det hadde vi ikke fine nok klær til, så da dro vi heller hjem.

Påskeferie

Så ble det altså tid for den andre påskeferien i Sør-Afrika. Siden jeg aldri helt visste når den var, ble det heller aldri noe planlegging av noen tur noe sted (jeg hadde også et tynt håp om å få gjort noe fornuftig skolearbeid utover oppgaven som skulle leveres på Skjærtorsdag, som ikke er fridag her nede. Det ble det ikke noe av).

Ferien ble dermed preget av mye grilling og tilhørende øldrikking på 'plenen' foran huset i det stort sett kjempefine påskeværet. Det var selvsagt ikke bare dette jeg gjorde. Sammen med Thomas var jeg på Table Mountain på Palmesøndag. Vi var pent bedt om å holde oss vekke fra huset mens det var visning, da huseieren plutselig for noen uker siden fant ut at han vil selge huset fort som rå er (for den helt urealistiske summen av 3 millioner Rand. Huset er avertert på hjemmesidene til Jawitz City Bowl (www.jawitz.co.za) under overskriften "Good times are here again." Jeg tuller ikke! Se selv).

I alle fall... Jeg har vært på Cape Mountain ved et par tidligere anledninger, men nå kunne jeg få prøvd ut det nye speilreflekskameraet jeg bare 'måtte' kjøpe. I stedet for å bare være på hovedplatået nærmest taubanestasjonen tok vi en tur på drøye to timer og gikk til den østre enden hvor det var strålende utsikt over Cape Flats of Muizenberg. På veien tilbake gikk vi en rute langsetter fjellkanten, bare centimeter unna avgrunner. Der gikk selvsagt kameraet mitt tomt for strøm.

På fredagen, som i tillegg til å være Langfredag, denne gangen sammenfalt med Human Rights Day, dro vi til Robben Island, eller Cape Island som vi valgte å kalle den. Her har jeg også vært ved en tidligere anledning, i påsken for et år siden sammen med Eirik og foreldrene hans. På grunn av forsinkelser og litt surr med båtene ble turen inni selve fengselet på øya redusert med en halvtime til et snaut kvarter. Litt dumt, siden dette er den mest spennende delen av turen. Vi fikk sett cella til Nelson Mandela i det minste.

Ellers tok jeg vel et par fototurer i sentrum for å teste ut nyinvsteringen. Det er forøvrig et Canon EOS 400d kamera og jeg kjøpte en ekstra 70-300mm Sigma linse, for de som forstår seg på denslags nerderier.
Bøttevis av flere bilder tilgjengelig etter ønske

Barberer

Jeg har så lenge det har vært aktuelt med barbering vært en svoren motstander av barbering med høvel. Jeg har slettes ikke lyst til å skamfere meg selv med masse sylskarpe knivblader nemlig. Derfor har jeg klokelig holdt meg til barbermaskin, som kanskje ikke gir den aller glatteste barberingen, men som heller ikke i et uoppmerksomt øyeblikk kan kutte over strupen min.

Men i går var det på tide å sette mine fordommer på prøve. Sammen med Sindre, som har vært på besøk hos oss en ukes tid gikk jeg ned til Waterfront for å barbere meg, samt å se etter ett digitalt speilreflekskamera jeg sikler litt etter.
På Waterfront har de nemlig en vaskeekte engelsk barberer, med tykk engelsk aksent, koster av kamelhår og alt annet som hører til, trodde jeg. Jeg hadde selvsagt sett for meg at den stødige barbereren med tykke skinnskjegg skulle filetere ansiktet mitt med en barberkniv av godt gammelt merke. Dengang ei, barberkniv er visstnok forbudt. Så det ble med en Mach 3 høvel. Litt skuffende, men like fullt første gang jeg frivillig får stukket masse sylkvasse knivblad opp i ansiktet osv...

Bortsett fra skuffelsen over barberkniven fikk jeg alt sammen. Varmt håndkle i ansiktet, barberskum i nesa, den skremmende følelsen av knivblad mot haka og noe slags krem etterbarberingskrem for å dempe svien. Herligheten kostet 120 rand. Om jeg går tilbake er et helt åpent spørsmål.

Et stykk nybarbert Kjetil tar bilde av seg selv for å beskue verket.

Oppdage Cape Town

I løpet av det året jeg bodde i Stellenbosch var jeg ganske mange ganger til Cape Town. Men da først og fremst til Signal Hill, Table Mountain, Waterfront og andre typiske turistdestinasjoner. Med andre ord har jeg vært lite i sentrum av byen. Nå som jeg endelig bor her er det ikke verre enn at jeg kan gå til sentrum på 15-20 minutter litt avhengig av hvilken vei jeg går og hvor jeg skal.
Som pliktoppfyllende fotograf og medredaktør for Emporis.com (verdens ledene database på høyhus) har jeg lenge hatt lyst til å ta noen skikkelige fototurer i sentrum og utforske byen, finne høyhus og ta bilder. Jeg syns faktisk dette er en fabelaktig måte å utforske en by på, så lenge man ikke går med hodet oppe i lufta hele tiden så klart. Man får sett helt andre deler av byen enn man ellers ville gjort, og det er alltid litt gøy. Dessuten er det lettere å finne fram når man har landemerker å orientere seg etter.

Jeg hadde to turer denne helgen. Den første på fredag, og den andre på søndag. Begge ganske velykket (kanskje ikke hva kvaliteten på bildene angår) syns jeg. Jeg fant omtrent fram dit jeg ville uten kart, og fikk vel gått rundt 5 km på hver tur. Det er veldig deilig å kunne rusle rundt på den måten etter ett år i Stellenbosch omtrent helt avhengig av bil.

Det er en del fin grafitti og gatekunst i Cape Town. Den får til en stor grad stå i fred for mer amatørmessige taggere

Byplanmessig er Cape Town på mange måter mer lik en typisk amerikansk by, enn en europeisk; Det sentrale foretningsdistriktet (Central Business District, eller CBD) med de fleste skyskraperene ligger nederst i City Bowl avgrenset av motorveier, mens det gamle sentrum ligger lenger oppe mot Company Gardens og har mye vakker arkitektur fra tidlig 1900-tallet som vitner om at byen var en rik handelsby også (om ikke i relative termer mer) for over 100 år siden. De fleste av høyblokkene i CBD er bygget i perioden 1960-1980, og ser også ut deretter. Ikke spesielt pene med andre ord... (Dit gikk jeg ikke i denne omgang, så ikke mange bilder derfra, men bare å se på Emporis)

Green Market Square i sentrum av byen. En poplær turistfelle omgitt av fortauskafeer

Burg Street, med sikt nedover mot CBDLong Street er har noe av Cape Towns eldste bebyggelse og er byens festgate nummer Én.

Enda mer Long Street. Høyblokka i bakgrunnen er Provinsadministrasjonsbygget

Strand, minigolf og fotballkamp

Dette er en slags oppdatering av hva som hare foregått den siste tida.. eller egentlig sist helg.

Det begynte riktig så bra med at vi dro til Strand, denne Sør-Afrikanske rivierabyen med de høye pussig utseende husene, for å bade. Det var godt varmt vann, bølger og kose seg med, en hel del vind som gav meg en lettere sandblåsning og meget sterk sol. Klok av skade fra sist gang jeg var på stranda og ble veldig solbrent på ryggen og nakken brukte jeg store mengder solkrem og avsto fra å gå kilometervis uten t-skjorte. Dette viste seg i ettertid å være en meget vellykket oppskrift på å unngå solbrenthet. Derimot viet jeg mindre oppmerksomhet til beina mine, som bare fikk en mindre dose solkrem jeg mistenker ble ytterligere redusert av badingen.

Topaz er siste tilskudd på Strands skyline, og ble ferdig mens jeg var hjemme i Norge på ferie

Etter å ha vært på stranda noen timer gikk vi for å ta et slag minigolf på en bane som ligger like ved. Jeg er ikke spesielt god, og uten å si annet enn at jeg verken vant eller tapte (vi var tre stykker som spilte), var jeg egentlig godt fornøyd med egen innsats. Beina mine derimot, ville nok sett på det annerledes siden jeg heller ikke nå tok på mer solkrem og derfor ble veldig solbrent på beina. Særlig på baksiden av knærne, noe som gjorde det vondt å gå (særlig i trapper), ha på bukse og å sove i mange dager framover.

Søndagen etter dro vi på fotballkamp. De som kjenner meg vil kanskje stusse litt over at jeg skulle ha lyst til å se på denslags, men man må jo alltids prøve ut ting. Litt i alle fall. Det var det lokale laget Santos som fikk besøk av Orlando Pirates fra Soweto på Athlone Stadium. Pirates er kanskje det mest populære laget i Sør-Afrikansk eliteserie, og det virket som om det var Pirates og ikke Santos som spilte på hjemmebane. Det var ikke bare supportere fra nevnte klubber på stadion. Vi så tilhengere fra både Kaizer Chiefs og Ajax Cape Town som entusiastisk viftet med flagg, blåste i trompeter og danset rundt. Det er kanskje ikke så nøye hvem som spiller... eller hvor gode de er for den del. Nivået var nemlig ganske lavt. Pirates var ikke noe å samle på, og Santos, som leder eliteserien skulle slitt for å klare å holde seg i norsk tippeliga. Men sånne fotballtekniske ting overlater jeg glatt til Eirik. I løpet av fotballkampen fant jeg også ut at jeg neppe har noen framtid som sportsfotograf... Santos vant forøvrig kampen 2-1 syns jeg å huske.

Dagen alt virket i Sør-Afriks

Tirsdag 19. Februar 2008. Merk av datoen. Dette var dagen alt fungerte som det skulle i Sør-Afrika.
Dagen begynte med en telefon til iBurst, vår internettleverandør vi har slitt med i to uker for å få ordnet abonement. Alt var i sin skjønneste orden og det var bare å internette i gang.

Senere på formiddagen dro jeg og Eirik til Stellenbosch for å kopiere og ordne noen småting på Universitetet. Først var det en slags ny registrering på masterprogrammet som måtte gjøres. Dama å kontoret var på plass, ikke syk, og vi fikk det unnagjort på 5 minutter. Reaktiveringen av studentkortene gikk like greit. På biblioteket fant vi boka vi trengte, fikk kopiert alle de 200 sidene uten noen form for tekniske problem, og en artikkel vi ikke hadde funnet fikk vi låne av en annen PRIO-nordmann vi møtte i gangen.

På treningssenteret brukte vi igjen bare 5 minutter (omtrent) på å åpne medlemsskapet igjen, sånn at vi har et sted å dusje når vi begynner å spille pluimbal igjen.

På bilverkstedet var det null problem å bestille en time som passet oss utmerket. Alt i alt fungerte ting over all forventning, og jeg gikk hele dagen og lurte på når noe skulle gå galt.

Eneste som ikke var 100% var at vi måtte sitte i bilkø på motorveien mot Stellenbosch fordi det hadde vært en kjedekollisjon som ikke blokkerte veien, og Thomas hadde blitt skremt av en slange mens han ruslet i fjellet. Alt i alt, en meget vellykket dag.

Endelig i gang igjen

... med bloggingen altså. Skolen har vært igang noen uker allerede.
Jeg har så og si vært uten internettforbindelse siden jeg reiste fra Johannesburg og ned til Cape Town for noen uker siden (mer om hva jeg gjorde i Johannesburg, Pretoria, Sun City, Mabula og Botswana kommer snart). Fra dag én i Cape Town har jeg, Eirik og nyeste tilskudd på laget, Thomas, jobbet hardt og iherdig med å ordne internett til heimen i det forblåste Devil's Peak uten videre hell. Fram til å går når det endelig så ut til å løsne littegrann. Når jeg ringte til iBurst i dag var alt i sin skjønneste orden. Herlig!

Litt om huset vårt.
Vi har leid et 3 roms hus i Devil's Peak i City Bowl (dvs. det som er omtrent sentrum) et lite skykke oppe i åsen, men med nærbutikk, et par fortauskafeer og et kjøpesenter i gåavstand. Med litt godvilje er også Long Street, som er partygate nr. 1 i Cape Town, også innen gåavstand. Orker man ikke gå er det plenty av drosjer å velge mellom. Tilværelsen her er med andre ord helt annerledes enn i Stellenbosch hvor vi var avhengige av bil for å komme noe sted som helst. Det blåser som sagt veldig mye i Devil's Peak, siden det er her Cape Doctoren kommer ned fra fjellet først. Vi har nydelig utsikt både mot Table Mountain, Lion's Head og sentrum.

Utsikten fra hagen opp mot Table Mountain

Litt av nabolaget vårt

Utsikten mot sentrum fra verandaen min

Og til slutt... en liten smakebit på hva som kommer i senere oppdateringer (om ting jeg opplevde før.. men uansett...)