Snipp, snapp...

...snute, så var Kjetils eventyr i Sør-Afrika i all hovedsak ute.
Jeg har ikke fått skrevet noe i det siste fordi en del av knappene på tastaturet mitt sluttet helt plutselig å fungere. Jeg priste meg lykkelig over at det ikke skjedde mens jeg virkelig trengte å skrive saker, men har hatt en ufrivillig pause på et par uker fra masteroppgavejobbing på grunn av det.

Nåvel. Den siste uka i Cape Town fikk jeg heldigvis gjort omtrent det jeg hadde planlagt, og enda litt til. På søndagen var jeg i Long Street og møtte Ingrid, som sammen med ei venninne hadde tatt en "kort" ferietur fra Durban til Cape Town med tog (turen har noe sånt som 36 timer). Det var hyggelig. De frøs nesten ihjel i det kalde Cape Town-klimaet, mens jeg syns det var brukbart med rundt 15 grader på kvelden.

Jeg kom meg også til Stellenbosch og avholdt møte med mine to veiledere, som i all hovedsak syns det jeg hadde skrevet var greit, men trengte veldig mye mer uttdypelse. Omtrent som jeg regnet med. Turen fram og tilbake med lokaltog var ganske så kjedelig og innholdsløs bortsett fra helt på slutten når jeg gikk fra stasjonen i Cape Town for å finne første og beste drosje. Da kom det to stykker opp til meg og sa all verdens rare greier. Ubehagelig. Når han ene, med rolig og ikke truende stemme, sa at jeg kom til å dø, ble det en del mer ubehagelig. Jeg gikk fort til den første drosja jeg så og reiste hjem uten å høre på hva de egentlig ville. Jeg har en mistanke om at de var interresert i å få penger av meg på noe vis.

Avreisedagen var hektisk og stressende. Først kom hushjelpa som fikk all den maten som var igjen i huset, 2 kilo med vekslepenger, et teppe, noen håndklær og sikkert litt mer. Så skulle jeg ned til byen og selge noen saker og ting. Drosjesjåføren ville gjerne kjøpe dem, så når folka på Cash Crusader ikke var videre interresert i tingene mine solgte jeg de til han for akkurat det beløpet taxituren ned til byen og hjem igjen kostet. Grei deal. Siste ryddig og surring rundt i huset før Benni kom og fikk nøklene. Vi gikk gjennom huset sammen, og de få bøkene jeg måtte la være igjen lot vi ligge. Jens Bjørneboebøkene jeg lot ligge skulle Benni prøve å gi til en norsk eldre dame som bodde like i nærheten. Samme drosja kjørte meg til flyplassen hvor jeg ikke fikk tilbake noe som helt på momsen, og ventet 4 timer på flyet.

Flyet gikk fra Cape Town omtrent halv 9 på kvelden og ankom London halv 7 på morgenen. Middagen på flyet hadde jeg ikke helt godt av, så jeg hadde skikkelig mageknip, og sov veldig dårlig på flyet. I London møtte jeg 3 andre PRIO-studenter fra kullet under meg som jeg hang sammen med mens vi ventet 6 timer på flyet til Oslo. Da fikk jeg også tid til å kjøpe noe anti-mageknipgreier. Kjekt. I Oslo var det strålende sol og nydelig vær, men flytoget gikk bare til Skøyen, og så var det buss derfra til Asker. Pappa var i Japan, så han kunne ikke hente meg, noe som resulterte i 20-30 minutters venting i varmen på taxi i Asker. Når jeg dro meg inn døra på Tranby hadde jeg vært på reise i omtrent 30 timer.

Historien om Kjetil i Sør-Afrika er imidlertid ikke helt over enda. Jeg reiser kanskje ned til Johannesburg og eventuelt Durban for å gjennomføre intervjuer til masteroppgaven min. Men det gjenstår enda å se hva som skjer angående det.