Apartheid 13 år etter

Dette er bare noen refleksjoner jeg har gjort meg rundt samfunnet vi nå skal være en del av, og trenger slettes ikke å være riktig for hvordan ting faktisk er.

Apartheid ble formelt opphevet i Sør-Afrika ved valget i 1994 hvor Nelson Mandela ble valgt til landets første svarte president. Etter dette fikk landet verdens mest liberale grunnlov hva antidiskriminering angår. Til og med seksuelle minoriteter er eksplisitt nevnt i grunnloven, som det eneste stedet i verden.

Tidligere statskontrollerte bedrifter hvor hvite hadde alle funksjonsnærfunksjoner har blitt privatisert, og det er mange svarte i det Sør-Afrikanske næringslivet. Under Apartheid var alle hvite garantert jobb, men også i dag, hvor den offisielle arbeidsledigheten er på rundt 30%, og i realiteten antagelig mye høyere, finner man vel knapt noen hvite i ledighetskø. Og ingen i de enorme townshipene som strekker seg langsetter motorveien ut fra Cape Town er hvite.

Ut fra mine egne observasjoner så langt er det forsatt sånn at hvite har viktige jobber som krever en hvis grad av høyere utdanning, men svarte gjerne har enkle manuelle jobber, som å sitte i kassa på butikken, plukke søppel, som vaktmannskaper, parkeringsvakt osv...

Den hvite minoriteten på knappe 10% utgjør en relativt rik middelklasse som forsatt, 13 år etter apartheid, sitter med bukten og begge endene, og kan innenfor sine strømgjerder, voktede porter og låste dører leve et uforstyrret og behagelig liv, bare avbrutt av den paranoide frykter for den skumle verden som lurer utenfor. En frykt som er ganske forståelig med tanke på at Sør-Afrika er et av verdens mest voldelige samfunn, selv om mesteparten av volden blir begått av svarte mot andre svarte i de fattige bydelene. (Som et eksempel ble det i fjor rapportert om i underkant av 50.000 voldtekter, hvorav 10.000 mot små barn) (Kilde: Cape Times)

Bilder:
Kayamandi like ved Stellenbosch
Crossroads like ved Cape Town Int. Airport