Kattepusen

Det er en hel del små hunder i nabolaget vårt som løper rundt på gata og bjeffer fra tidlig om morgenen sånn at jeg våkner. Men det er også en katt som holder til her. Den er svart (til og med svart på snuten) og ganske stor, så stor at Ragnhild et lite øyeblikk trodde det var en hund.

Den har sittet i garsjen vår noen ganger, men hver gang jeg ville gå bort til den og kose gikk den sin vei. Men ikke i dag. I dag kom pusen bort til meg og lot meg klappe og klø den i sikkert 10-15 minutter. Jeg er glad i kattepuser.

Fotografering forbudt

I dag tok jeg en liten tur rundt her vi bor for å bli litt bedre kjent med omgivelsene. Det var ganske så varmt, så jeg kjente svetten renne nedover ryggen hele tiden. Var ikke så mye spennende oppover. Alt var murt inne sånn stort sett, så det var bare mur å ta bilde av. Det er visst forresten ikke meningen at man skal gå så mye her, siden det ikke finnes noe fortau...

På vei tilbake igjen ble jeg mer eller mindre stoppet i porten av en vakt som skulle fortelle meg at fotografering var forbudt inne på området. Det er jo tross alt privat eiendom. For anledningen hadde jeg ikke med med adgangskortet, siden man ikke trenger det når man går. Han hentet sjefen sin som skrev ned adresse, navn og telefonnummer. Så han visste hvem han skulle ta tak i hvis noen klagde over å bli fotografert. Det absolutte fotoforbudet gjalt bare besøkende, og han var ikke helt sikker på hva reglene var for beboere. Jeg var så forståelsesfull og trivelig som jeg bare klarte men dette må være noe av det dummeste jeg har vært borti. I ettertid hadde jeg egentlig hatt lyst til å være skikkelig lite samarbeidsvillig og ordnetlig sint, men det hadde neppe gitt noe godt resultat.

...things are a little more relaxed in Africa.

"Service is not prompt - things are a little more relaxed in Africa". Dette står å lese i heftet de internasjonale studentene har fått utdelt fra det internasjonale kontoret på universitetet. Og det stemmer veldig godt. Folk har som regel veldig god tid i forhold til hva jeg er vant til hjemme. Hvis noe(egentlig hva som helst) skjer i løpet av den tiden man blir fortalt at det skal er det en positiv overraskelse.

På mandag i forrige uke bestilte jeg nye briller. De skulle komme på fredag eller lørdag ble jeg fortalt. Uansett skulle de ringe når brillene var klare til henting. Jeg har fått opptil flere forsikringer om at jeg skal bli oppringt når noe har vært klart uten at det nødvendigvis var tilfellet, så jeg valgte å komme innom på mandag for sikkerhets skyld. De var fortsatt ikke ferdige. Dette gjentok seg et par ganger til før de i går ringte og sa at brillene var klare til henting... en uke etter hva jeg ble fortalt i begynnelsen.

For rundt 2 uker siden ringte jeg til sportsbyrået på universitetet for å høre om det var mulig å få spilt bordtennis noe sted. Ingen der kunne hjelpe meg, men de skulle ringe meg tilbake når de visste noe. Jeg har enda ikke hørt noe.

Og sånn kunne jeg egentlig holdt på en stund til, men da hadde jeg bare virker som en sur utålmodig fyr (mer enn jeg er).

Nå vi var på en farmstall like ved der vi bor for å kjøpe juice (den beste i hele verden omtrent) benyttet hun som for anledningen var sjef i butikken anledningen til å klage over hvor treige og lite arbeidssomme arbeiderne på gården var, siden vi var fra Norge og sikkert vant til helt andre tilstander. Men det var visst forskjell etter hvor de kom fra syns hun. De fra Zimbabwe var visst ganske udugelige, mens en fyr fra Mosambique var riktig så flink.

Ny bil

Så fikk vi til slutt ordnet med en ny bil. Siden vi kom ned hit har vi kjørt en rød Chico (en billig VW-bil uten noe ekstrautstyr av typen aircondition f.eks), men i forrige uke tok vi oss en tur rundt i diverse bruktbilbutikker i Somerset West og Strand og så etter bil. Den ene stedet ble vi nesten lurt til å kjøpe en bil vi egentlig ikke ville ha av en sjømannaktig selger som ikke akkurat virket veldig tillitsfull.

Den nye bilen foran huset vårt

Vi endte opp med en Golf 4 serie 2002 modell (ikke at jeg har peiling på bil) som kostet oss drøye 80.000 norske kroner. Med gjensalgsverdien sparer vi minst 30.000 på å eie denne bilen enn hva det ville kostet oss å leie en bil hele den tiden vi skal bo her nede. Den bilen har også jeg tenkt å lære meg å kjøre så snart det lar seg gjøre (men som med alt annet her i landet tar formelle ting tid...). Gratulerer til oss med bilkjøpet!

Å gå i banken

... er ingen enkel affære i Sør-Afrika. Om det er like kranglete og vanskelig som i Storbritannia vet jeg ikke, men hvis man vil noe som helst bør man sette av et par timers tid.

Når jeg skulle få meg en bankkonto her nede måtte jeg ha med et brev fra det internasjonale kontoret på universitetet og passet mitt. Så måtte jeg snakke med filialsjefen, som sendte meg videre til en annen dame som tok et par kopier av passet mitt og fyllte ut masse skjemaer på PCen sin, som hun skreiv ut, for å bruke det som sto der til å fylle ut enda flere skjemaer. Det tok rundt en halvtime, hvor jeg stort sett satt og så på. Andre i klassen var mindre heldige enn meg og bruke to timer på denne pussige øvelsen.

I går skulle jeg sette opp en avtalegiro for betaling av husleie. Passet måtte kopieres selvsagt, som hver gang man er i banken. Selv om man bare skal se på saldoen... Men av en eller annen grunn virket ikke banksystemet, så funksjonæren prøve en stund i skranken, før han gikk inn på bakrommet og holdt på der i et kvarters tid. Så fikk jeg beskjed om å vente, og det kunne jeg selvsagt gjøre. Etter omtrent en time ble vi bedt om å komme tilbake senere på dagen eller dagen etter. Så vi kom tilbake i dag, og nå virket datasystemene deres etter bare en kort omstart av datamaskinen og det tok bare en halvtime å sette opp avtalegiroen... som det ville tatt omtrent 2 minutter å ordne hjemme i nettbanken.

Cape Town og fest

I går dro jeg, Eirik og et par jenter i klassen til Cape Town på lørdagsutflukt. Denne gangen var det V & AWaterfront vi besøkte. Waterfront er Cape Towns svar på Aker brygge, sånn enkelt fortalt. Et tidligere havneområde som har blitt bygd ut til et ekslusivt shopping- og turiststrøk.


Været var ikke det beste, med skyer og regn som truet oppe i skyene, så å sitte ute å spise var ikke den fantastiske opplevelsen det kunne ha vært. Strutseburgeren var ikke så god som jeg kunne ønsket meg heller...

Derimot var Akvariet så absolutt verdt besøket og de 55 randene det kostet å komme inn. Vi fikk med oss matingen av både selene og pingvinene.








Vi fant i midlertid ut at sel ikke var så veldig eksotisk, siden det lå en del av dem på noen brygger nedenfor akvariet og slappet av, og ikke brydde seg så veldig mye om verden rundt seg. Turister (oss inkludert) fant dem derimot veldig facinerende.

Til tross for det heller lite sommeraktige været klarte jeg å bli riktig så solbrent på armene, så da lærte jeg at jeg alltid må smøre meg med solkrem uansett, selv om det ikke er noe videre sol.

På kvelden var det innflyttingsfest hos Øyvind i klassen. Vi startet med å ha voerspiel hos de samme som vi var i Cape Town med, og festet ut i de små timer, og hadde det i grunn riktig så bra. Jeg er litt pysete, så kamera ble ikke medbrakt, men regner med at andre tok seg av den biten.

Mine mål med oppholdet

En i klassen sa det veldig godt. Målet for oppholdet her nede var å ikke få kjønnssykdommer, ikke hudkreft, men derimot en mastergrad. Jeg er helt enig.

Apartheid 13 år etter

Dette er bare noen refleksjoner jeg har gjort meg rundt samfunnet vi nå skal være en del av, og trenger slettes ikke å være riktig for hvordan ting faktisk er.

Apartheid ble formelt opphevet i Sør-Afrika ved valget i 1994 hvor Nelson Mandela ble valgt til landets første svarte president. Etter dette fikk landet verdens mest liberale grunnlov hva antidiskriminering angår. Til og med seksuelle minoriteter er eksplisitt nevnt i grunnloven, som det eneste stedet i verden.

Tidligere statskontrollerte bedrifter hvor hvite hadde alle funksjonsnærfunksjoner har blitt privatisert, og det er mange svarte i det Sør-Afrikanske næringslivet. Under Apartheid var alle hvite garantert jobb, men også i dag, hvor den offisielle arbeidsledigheten er på rundt 30%, og i realiteten antagelig mye høyere, finner man vel knapt noen hvite i ledighetskø. Og ingen i de enorme townshipene som strekker seg langsetter motorveien ut fra Cape Town er hvite.

Ut fra mine egne observasjoner så langt er det forsatt sånn at hvite har viktige jobber som krever en hvis grad av høyere utdanning, men svarte gjerne har enkle manuelle jobber, som å sitte i kassa på butikken, plukke søppel, som vaktmannskaper, parkeringsvakt osv...

Den hvite minoriteten på knappe 10% utgjør en relativt rik middelklasse som forsatt, 13 år etter apartheid, sitter med bukten og begge endene, og kan innenfor sine strømgjerder, voktede porter og låste dører leve et uforstyrret og behagelig liv, bare avbrutt av den paranoide frykter for den skumle verden som lurer utenfor. En frykt som er ganske forståelig med tanke på at Sør-Afrika er et av verdens mest voldelige samfunn, selv om mesteparten av volden blir begått av svarte mot andre svarte i de fattige bydelene. (Som et eksempel ble det i fjor rapportert om i underkant av 50.000 voldtekter, hvorav 10.000 mot små barn) (Kilde: Cape Times)

Bilder:
Kayamandi like ved Stellenbosch
Crossroads like ved Cape Town Int. Airport

Ny blogg og greier

Dette er nytt og spennende, både bloggen og Sør-Afrika (skjønt jeg har bodd her nede i noen uker allerede). Jeg skal forsøke å oppdatere bloggen noenlunde regelmessig, men kan ikke love noe. Vær snill og legg inn en kommentar en gang i mellom, det gjør meg glad:)

Jeg har skrevet noen blogger andre steder som jeg vil flytte hit med det første.