Jeg klarer ikke dy meg...

...fra å legge ut denne artiklen jeg fant på Mail & Guardian (Sør-Afrikas beste avis forøvrig). Det er min Sør-Afrikanske ynglings'kjendis', Erkebiskop Emiritus Desmond Tutu som er i farten.

Tutu blasts Anglican church for gay 'obsession'

Anglican Archbishop Desmond Tutu has slammed the church for being "obsessed" with homosexuality, in a BBC radio programme to be broadcast
Tuesday.

The South African 1984 Nobel Peace Prize winner, 76, said he felt ashamed of his church for its attitude towards gays.

He also criticised Rowan Williams, the Archbishop of Canterbury and the leader of the world's Anglicans, for not demonstrating the attributes of a "welcoming God".

"Our world is facing problems -- poverty, HIV and Aids -- a devastating pandemic, and conflict," Tutu said.

"God must be weeping looking at some of the atrocities that we commit against one another.

"In the face of all of that, our church, especially the Anglican church, at this time is almost obsessed with questions of human sexuality."

He said the Anglican church had appeared "extraordinarily homophobic" during the row over whether the openly gay priest Gene Robinson should be allowed to become the bishop of New Hampshire.

Tutu said he was "saddened and "ashamed" of the church over the row.

Asked if he still felt ashamed, he replied: "If we are going to not welcome or invite people because of sexual orientation, yes.

"If God as they say is homophobic I wouldn't worship that God."

Tutu hit out at those religious conservatives who believe homosexuality is a choice.

"It is a perversion if you say to me that a person chooses to be homosexual," he said.

"You must be crazy to choose a way of life that exposes you to a kind of hatred.

"It's like saying you choose to be black in a race infected society."

Criticising Williams, he added: "Why doesn't he demonstrate a particular attribute of God's which is that God is a welcoming God." - Sapa-AFP

18 November 2007

Flere poster?

Nå er jeg jo ikke lengre i Afrika, og siden bloggen heter Kjetil i Sør-Afrika blir det på en måte feil å skrive om ting som jeg ikke gjør i Afrika... Jeg hadde det samme moralske dilemmaet når jeg var hjemme i sommer og besluttet den gang å ikke skrive noe så lenge jeg hadde ferie. Nå derimot, er ferien nesten dobbelt så lang, og den trofaste leser(?) klarer neppe huske denne bloggen over et så stort tidsrom.

Men foreløpig er det takk for meg, og jeg kommer tilbake til Afrika i februar sånn omtrent.

Også hjem igjen

Det begynner egentlig å bli en liten stund siden jeg kom hjem til (kalde) Norge nå, men har ikke helt klart å få meg til å skrive om mine (foreløpig) siste timer i Sør-Afrika. Jeg drar jo tilbake i februar omtrent for å gjøre meg ferdig med mastergraden, og forhåpentligvis masteroppgaven som jeg har mye bedre tid på enn jeg trodde. Noe som er veldig bra, siden motivasjonen for å skrive ikke akkurat er kjempestor for tiden i alle fall.

Men altså...
Den aller siste etappen var ganske maratonpreget, og den tok jo aldri slutt.

Tirsdag morgen kom vaskehjelpa vår og vasket ut. Klærne og noe skittent sengetøy ble sendt på vaskeri. Så var det avgårde for å gi Benni det som var ment som vår julegave til han; ett års oppsparte småmynter. Den brune papirposen vi fylte opp veide noe sånt som 3 kilo eller der omkring. Det var vel rundt 120-150 rand oppi. Noe som er ganske bra for en med en dagslønn på kanskje 50 rand en god dag. Når vi kom tilbake senere for å kjøpe en is og litt mat virker han ganske blid.
Hva som skjedde nå er jeg ikke helt sikker på. Men lurer på om det ikke var omtrent nå vi spiste 'frokost' på en italiensk pizzarestaurant og Eirik forspiste seg og følte seg dårlig resten av dagen omtrent. Jeg dro i banken for å ordne med nettbank så jeg har noenlunde oversikt over kontoen min mens jeg er i Norge. Det å få nettbank i Norge er en ganske ukomplisert affære, men som med alle andre bankting er det ekstremt komplisert og kranglete å ordne det i Sør-Afrika. Jeg brukte vel noe sånt som tre kvarter på kontoret til en bankansatt. Jeg måtte taste inn pin-koden min oppunder 10 ganger tilsammen, få tilsendt et engangspassord på sms, og lage meg en egen nettbank-pin og et eget passord. Bankfunksjonæren måtte skrive sitt eget personlige passord minst like mange ganger som meg. Heldigvis er det ikke så vanskelig å bruke det til vanlig som det var å ordne det.

Det var 1001 ting å ordne i løpet av dagen, og siden vi skulle flytte ut av huset var det aldri noe sted å slappe skikkelig av. Noe som bidro til å øke stressnivået noe var at dette var den varmeste dagen så langt i semesteret, med rundt 30 grader mesteparten av dagen. Innimellom alle gjøremålene tok vi en tur til vingården Spier som ligger sør for Stellenbosch. Der har de geparder. Jeg hadde veldig lyst til klappe dem litt, men kom dit selvsagt den ene timen på dagen da det ikke var mulig. Jeg måtte nøye meg med å ta bilder gjennom gjerdet...
Ikke lenge etter at jeg var ferdig med å ikke kose med de store flekkete pusekattene bar det av sted til avskjedsbraai hos noen i klassen som er fra et annet utvekslingsprogram enn oss. Der hygget jeg meg så godt jeg bare kunne og tok masse bilder med andres kameraer, før det var hjem til Welgevonden for å pakke bilen. Siden jeg var både stresset og trøtt tenkte jeg hele tiden at det var noe jeg helt sikkert glemte, men det gikk overraskende bra. Bare noe småtteri jeg knapt husker i skrivende stund. Vi dobbelt og trippelskjekket huset, også slukket jeg lyset for siste gang i Wildeklawer Street 41.
De som har fungert som huseierenes lokale representanter (men veldig mye hyggeligere og ålreite) hadde invitert oss på en avskjedsøl, så da dro vi opp dit og skravla en times tid før det bar avgårde igjen.

Klokka halv 9 hadde vi avtalt å møte en kamerat fra Plaumbalen. Han var grei og skulle hjelpe oss den siste etappen. Først kjørte vi til Somerset West, hvor bilen, med alle tingene vi ikke skulle ha med hjem skal stå mens vi er borte. Derfra kjørte han oss til flyplassen. Eirik dro med et fly samme kveld/natt, mens mitt tidlig onsdag morgen. Jeg bodde på hotell den siste natta og fikk mine 5 timer med søvn. Flyet gikk 07.50, så det var opp igjen klokka 6. Flyturen var uhorvelig kjedelig, og selv om jeg inntok noe slags sovetabletter fikk jeg ikke sovet bort mer enn omtrent en av de 11 timene flyet brukte til Frankfurt. Der fikk jeg gleden av å stå halvannen time i kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen sammen med noen ufyselige tyskere som presset seg foran meg i køen.
Ulempen med å reise med fly til Tyskland er at det er en stor fare for at det er mange tyskere på flyet. Ulempen med å reise til Norge er at det er mange nordmenn på flyet...
Når jeg omsider kom meg ombord på flyet til Oslo var jeg så trøtt og susete i hodet at jeg småsovnet 3 ganger og hadde noe helt forskrudde fantasier før jeg sovnet skikkelig og sov en halvtimes tid.

Flyet landet på Gardermoen når det skulle (dvs. 23.50) og det var bra for jeg hadde et sterkt ønske om å nå det siste flytoget til Oslo. Bagasjen derimot tok mye lengre tid enn jeg ville, så jeg trodde jeg ikke rakk det. Heldigvis hadde jeg lest feil, og det gikk et kvarter senere enn jeg trodde. Kom fram til Oslo klokka 01.00 og tok taxi opp til Grünerløkka hvor jeg hadde fått lov av noen venner til å overnatte.

Hjemme på Tranby midt på ettermiddagen torsdag.

Og historien går videre...

Obs! Les bloggen under før du leser denne, det blir mye 'morsommere' på den måten, og de henger egentlig sammen.

Søndag 14. Oktober.
I dag var planen å reise til Hermanus, en liten by på sørkysten som er kjent for alle sine hvaler. Vi var riktig flinke og satte i vei rundt klokka 10 på formiddagen. Selv om det strengt tatt ikke var nødvendig kjørte vi gjennom Strands 'Golden Mile' på veien får å se hvordan det gikk med byggingen av de siste utbyggingsprosjektene i badebyen som blandt Sørafrikanere gjerne kalles Sør-Afrikas Dubaii på grunn av sin noe ukonvensjonelle arkitektur.
(Eksempler her: Topaz, Atlantica, Hibernian Towers, Ocean View)

Strand Skyline

Turen gikk langs svingete kystveier og under truende skyer, men etter halvannen times kjøring (?) kom vi fram til Hermanus. Noe av det første jeg la merke til var at alle lyskryssene var døde, og etterhvert som jeg gikk litt mer i byen kunne jeg observere at alle butikker og restauranter gikk på aggregat. Ikke noe strøm med andre ord. Om dette var for å spare, eller det var strømbrudd vet jeg ikke, men med tanke på at det har stått en del om kontrollerte utkoblinger i avisene, og jeg selv hadde mistet strømmen ved et par anledninger tidligere den uken var det kanskje det første. Iskremkiosken var stengt desverre. Omtrent et kvarter etter at vi hadde ankommet begynte det så smått å regne, og så enda litt mer, før det til slutt høljet ned. Da frister det veldig lite å speide etter hval...

Et dyr som det ikke var vanskelig å se var Cape Hyrax, denne pussige rare skapningen jeg syns var så eksotisk når jeg var på Cape Point for en stund siden. I Hermanus var den ikke særlig eksotisk. Her gikk den rundt midt blant folk og forsynte seg av de herligheter søppeldunken kunne by på. Ikke flyttet den seg før en guttunge dyttet til den med albuen.
Selv om Hyraxen er et pussig dyr, ar det ganske langt å dra bare å få sett den... men sånn kan det gå innimellom.

Finally some action!

Jeg har ikke vært så veldig flink til å oppdatere bloggen min i det siste, og denne gangen er det ikke bare fordi det er lite å skrive om, men mest fordi jeg har vært litt sløv. Men i et forsøk på å gjøre opp for noe av det tapte skal jeg ta en rask oppsummerering av de siste dagers hendelser.

Fredag 12. Oktober.
Endelig har det blitt fint vær. Jeg ligger godt i rute med oppgaven som skal leveres over helga og det har blitt aldeles nydelig vær. Vær som forøvrig passer utmerket til å braaie i, så det gjorde vi. En braai burde være en så alminnelig og selvfølgelig sak på denne tiden av året at det ikke er noen sensasjon. Men med så dårlig vær som det har vært er det litt sensasjonelt alikevel. Braaien ble selvfølgelig aldeles utmerket (det er ikke veldig vanskelig å få til) og jeg moret meg med å helle grusom Aprikosgrappa på grillen. Det så ganske bra ut.
Lørdag 13. Oktober.

Enda en dag med nydelig vær, så da passet det godt med en is. For eksempel konsumert i Franschhoek, Sør-Afrikas gastronomiske hovedstad, som ligger noen mil unna Stellenbosch. Franschhoek ble grunnlagt av franske Hugenotter som tok med seg sine vindyrkertradisjoner (og stedsnavn virket det som) opp i åsene og fortsatte hvor de slapp der. Noen av de aller mest kjente Sør-Afrikanske vinene kommer derfra.

Bynavnet skrevet med steiner oppe i åsen

Hugenott-monumentet til minne om da hugenottene først kom til Franschhoek dalen på 1600-tallet

Men vi skulle altså ha is. Byen er ganske liten, så det var ikke mange steder isbaren vi trodde skulle være der kunne være, men vi fant den ikke. Med uforrettet sak dro vi videre til Cape Town for å se på en fotoutstilling som het Expressions of Cape Town som ble holdt på Waterfront. Mange meget gode bilder. Jeg vil også kunne ta sånne en gang...
På veien mot Cape Town kjørte vi forbi enda et monument; Afrikaanse Taal Monument (for de som kan lese Afrikaans, eller har lyst til å prøve), som er et museum over Afrikaans-språket. Det ligger selvsagt i Paarl.

Etter Cape Town dro vi til Century City (stedet jeg elsker å hate, sånn omtrent) og spiste is og middag.

Mer kommer i neste blogg, som publiseres over denne...

Bare noen bilder

Jeg har ikke lagt ut noe særlig med bilder, sånn utenom kontekst, så da var det på tide å dele noen av de bildene jeg selv syns har blitt bra som jeg har tatt. Ingen bestemt rekkefølge egentlig.
En liten park i Stellenbosch

Etter regnet, i hagen min

Metropolitan Life Centre, høyeste skyskraper i Cape Town

Cape Town International Convension Center og Arabella Sheraton Hotel

Strand, innerst i False Bay

Vannprivatisering

Det begynner å nærme seg innspurt på semesteret, og etterhvert er det mange oppgaver som skal skrives. Den ene oppgaven er en landprofil av Namibia. I min research på landet kom jeg over en ganke interresant rapport som tar for seg privatisering av vannverk i landet, i dette tilfellet Walvis Bay. Måten dette ble gjort på er interresant, særlig fordi jeg fra før av ikke helt så for meg hvordan dette skulle gjøres.

I huset mitt i Stellenbosch har vi en strømmåler hvor det står hvor mange strømenheter vi har igjen før det er 'tomt'. Når det begynner å bli få drar man til butikken, eller ett annet dertil egnet utsalgssted og kjøper flere. På kvitteringen står en kode som man taster inn på strømmåleren og man 'lader opp' måleren. På samme måte som med kontaktkort hjemme i Norge. Når man går tom for ringetid på telefonen kan man ikke ringe eller sende flere meldinger, og når strømmåleren viser null får man ikke lys eller strøm til oppvarming eller hva man nå bruker strømmen til. Det samme systemet ble innført for vann i Walvis Bay. Men bare i slummen hvor de fattigste av de fattige bor (slummen ligger, typisk nok, innover fra kysten, på grensen mot den store Namibiske ørkenen). De rikere, som bruker store mengder vann til svømmebasseng eller 5-6 bad har samme system for betaling av vannregningen som hjemme i Norge, en regning i postkassa nå og da. Dette kan synes noe merkelig, når de som innførte systemet argumenterte med at det ville hjelpe til med vannsparing.

Fordelen med systemet er åpenbar; Man kan ikke bruke vann/strøm/tellerskritt på kreditt og sånn sett er selskapet som opererer systemet garantert å få pengene sine. Ikke risikerer de å måtte sende ut noen for å kutte vannforsyningen heller, men den potensielle faren det bærer med seg. Forskjellen på kontantkort på telefonen og 'kontantkort' på vannet er ganske stor. En mobiltelefon er kjekk å ha, men slettes ikke livsnødvendig. Vann derimot, er helt avgjørende for menneskelig liv noe som helst sted.

Hele poenget var altså at folk i slummen ikke skulle bruke mer vann enn de hadde penger til. Folk i slummen er stort sett de aller fattigste menneskene som finnes noe som helst sted, så at de ikke får tak i rent vann i springen fører til at de må prøve å finne vann andre steder. I dette tilfellet var det mange som dro til byens kirkegård for å hente vann der. Det vannet som finnes på kirkegården er ment for å vanne blomster, og ikke for at mennesker skal drikke det. At det er hentet rett opp fra bakken under betyr at vannet er filtrert gjennom råtnende lik. I ren desperasjon etter vann hendte det at barn drakk av vann som kom fra utedoene i slummen. Kommunen hadde ikke sørget for noen form for offentlig kloakkløsning, men vurderte en vannløs løsning (for at folk ikke skulle hente vann fra doene).

Mangelen på rent drikkevann har ganske mange uheldige bieffekter. En av dem er naturligvis at det vannet man får tak i ikke er rent, og hvem har råd til strøm for å koke vannet når man ikke engang har råd til vann? En annen naturlig konsekvens er at det blir heller dårlig med personlig hygiene, og utbrudd av kolera har vært resultat av dette systemet andre steder. Blant annet i Kwa-Zulu Natal i Sør-Afrika hvor flere hundre døde og hundretusenvis ble syke. I desperat jakt på vann drakk folk av svømmebasseng og andre uhygieniske vannkilder. Forhåndsbetalingsystemet var den direkte årsaken i følge de som undersøkte saken.

Noe slumbebyggelse er kjent for er hyppige branner. Ikke så rart, når man ikke har penger til elektrisk lys eller oppvarming og må bruke parafinlamper og åpen ild. Skur i slummen er som regel bygd av plankebiter og bølgeblikk, og er ikke videre brannsikre. Men hva skal man slukke en brann med når man ikke har mer penger igjen på vannkortet sitt? Brannhydranter kan man jo ikke ha, for da ville folk saboterte dem for å få tak i vannet. Resultatet har vært flere branner hvor unødvendig mange mennesker har blitt rammet og blitt enten drept eller mistet det lille de eide fordi det tok for lang tid før brannvesenet kom, og de selv ikke hadde noen mulighet til å slokke.

Dette systemet ble kjent ulovlig i Storbritannia, fordi det ble erklært som en fare for folkehelsa, men i Sørlige Afrika er det stadig flere som ser på muligheten for å innføre systemet, særlig der hvor det er lav betalingsevne.

Hele rapporten finner du her

Syk

Som tidligere nevt klarte jeg å pådra meg en fin forkjølelse for litt siden. Jeg begynte å bli bra igjen og været ble meget bedre. Den første uka med ganske fint vær er nå over. Regn og vind preger igjen værbildet over Stellenbosch. Forhåpentligvis ikke lenge. I alle fall... Været be bedre, og jeg ble friskere. Fram til torsdag. Da hadde Øyvind (klassekamerat) grillfest for å feire bursdagen sin. Jeg sto ute i nærmere 3 timer på kvelden. Når jeg kom hjem var ikke halsen helt god og det ble et skikkelig tilbakefall. Fredagen tok hosten seg opp, og lørdag var jeg skikkelig innsauset, igjen. Nå må jeg kjøpe mer hostesaft for ellers klarer jeg ikke å ta meg til stort.

I morgen (mandag) er det Heritage Day, og derfor fri. Jeg vet ikke helt hva den dagen skal markere. Men den sammenfaller med National Braai Day. Om det er det samme, eller noe lokalt Afrikaansopplegg, eller bare noe handelsnæringen har funnet på vet jeg ikke, men grilling skal det bli i alle fall.

Hvis jeg blir frisk(ere) i løpet av nærmeste framtid skal jeg spille min første ordentlige pluimbalkamp på onsdag. Den kommer jeg nok til å tape, men det blir moro å prøve seg litt.

Spring break

Nå er det lenge siden sist gang, og det har den enkle forklaringen at det har sjedd veldig lite. Jeg har riktignok pådratt meg en solid forkjølelse som jeg koser meg med, men ellers intet. Været har ikke bedret seg nevneverdig enda, selv om den offisielle første vårdagen er passert for snart 2 uker siden.

Nå er det altså vårferie, eller spring break, som det er kjent som her nede. 1 uke fri til å gjøre ett eller annet. Jeg gjør ingenting, bortsett fra å hoste.

For at denne posten ikke skal bli alt for kjedelig, her er et bilde av en søt kattepus:

TIA II

Tidligere i år (23. mars) skrev jeg en blogg som het TIA, hvor jeg fortalte om Gregory som jeg gikk i klasse med. Han går ikke på universitetet lengre, og for noen dager siden fikk jeg vite hvorfor. Han strøk i alle fagene han tok, han brukte printerkvoten sin til å skrive ut pornobilder på fakultetets datarom og oppførte seg mildt sagt plagsomt ovenfor ganske mange jenter. For dette ble han belønnet med en jobb i Port Elisabeth.
Universitetet hadde altså all mulig grunn til å kaste han ut, men valgte heller å finne en jobb til han. Fordi onkelen hans er diplomat og høyt oppe i ANC. Faguttrykket for dette er patrimonialisme (som desverre er ganske utbredt i mange Afrikanske land). For enkelhets skyld kan det vel kalles korrupsjon, og det jeg vil påstå er totalt misforstått anti-diskrimineringspolitikk. Hvordan universitetet kan gjøre dette samtidig som de skal lære bort good governance med noen som helst troverdighet kan jeg ikke helt forstå.

Good food no substitute for ARVs (anti-retroviral drugs)

Johannesburg: Good food is no substitute for anti-retroviral drugs in combating Aids. That’s the finding of an “exhaustive” study by top South African scientists of all scientific research on the links between improved nutrition and the treatment of HIV/Aids and tuberculosis (TB).
The 300-page report, released today, follows a study by a 15-member panel of the Academy of Science of SA, which started in 2005. The scientists “found no evidence that healthier eating is any substitute for correctly used medical drugs”, said its chief operations officer, Dr. Xola Mati. “One of our most important findings has been that nutrition is important for general health, but is not sufficient to contain either the HIV/Aids or the tuberculosis epidemic”, said panel member Dr. Dan Ncayiyana, editor of the South African Medical Journal.
“We need a well-nourished nation. But a well-fed population on its own is not going to resist HIV/Aids without anti-retroviral drugs.” (...)

Cape Times,
Wednesday, August 22, 2007

Kommentar er vel nesten overføldig, men jeg klarer ikke dy meg. Denne rapporten ble laget etter at helseministeren (!) som attpåtil er lege uttalte for noen år siden at et sunt kosthold var den beste medisinen mot HIV/Aids. Sammen med president Thabo Mbeki klarte hun å ødelegge ekstremt mye for Sør-Afrikas 5 millioner HIV/Aids positive ved å begynne dette sludderet med "alternativ Aidsforskning". Er det rart dette landet sliter, med ledere som det der?

Søndagstur

I det fine været tok jeg meg en liten tur i nabolaget. I seg selv en ikke spesielt interresant ting å gjøre eller verdt å nevne, men i Sør-Afrika er det det. Livet i Sør-Afrika leves ikke på gata eller i offentlige rom. Det leves i inngjerdede hager eller på kjøpesentrene. Hvis man går ut er det for å gå 'inne' på et multisenter av typen Canal Walk eller på Waterfront, hvor det er trygt og sikkert. Kjøpesentrene er der den Sørafrikanske middelklassen lever sitt liv og utfolder seg sosialt. Etter at alle butikkene er stengt og bare kino og spisesteder er åpne er det fullt av mennesker inne på sentrene. Her spiser man søndagsfrokosten og her henger ungdommene. I trygge og overvåkede omgivelser passet på av ADT eller et av de andre kjempestore sikkerhetsselskapene i Sør-Afrika.Dette fører naturlig nok til at det er heller lite å gjøre ute på gata, og om man ikke er livredd for å gå på gata så har man ikke noen grunn til å gjøre det fordi alt er flyttet innendørs. Jeg har heller ikke vært noe særlig ute. Ei heller i mitt eget nabolag gjennom et halvt år. Og jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk når jeg går alene rundt med fotokameraet, selv om det bare var noen hundre meter utenfor porten vår.

Et 'hvitt' hus langs veien

Jeg gikk oppover veien forbi komplekset vårt. Litt oppover der kommer man til noe jeg antar er et farget middelklassestrøk med ganske velstelte hus i åsen ovenfor Cloetesville. Den første forskjellen man legger merke til er at gjerene rundt husene ikke er spissere eller høyere enn de ville vært i en hvilken som helst norsk forstad.
Den andre store forskjellen, og kanskje den aller største er at det er mennesker på gata og foran husene, og de hilste på meg(!). All den tid vi har bodd i Welgevonden har det virket som om folkene der har gjort sitt ytterste for å ikke hilse eller i det hele tatt få øyekontakt. Bare 200-300 meter unna hilste alle jeg gikk forbi. Kanskje fordi de ikke var vant til å se hvite gå (merk: Gå) rundt i strøket, eller kanskje det bare var normal høflighet. Uansett hva det var, er det første gang jeg har opplevd noe sånt i Sør-Afrika.

Videre følger noen bilder fra søndagsturen min....

Utsikt over Cloetesville
Utsikt over Kayamandi
Welgevonden
Kommentarer er hjertlig velkomne.

Ny toppnotering!

Ikke på børsen selvsagt. Der går det den andre veien. Jeg mener naturligvis på gradestokken. I dag, etter mange tunge, kalde, våte, ekle dager ble det endelig skikkelig fint og varmt vær. I skrivende stund er temperaturen i Stellenbosch 26 grader, og når vi var en liten tur på butikken før i dag var den oppe i 28. Da begynner det å bli behagelig og akkurat passe. Været skal ikke holde seg så fint, men det er en herlig smaksprøve på hva som er i vente.

(Trykk på bildet for større utgave)

Sandwich

Det hele begynte med noen nattlige fantasier Eirik hadde om en kjempestor sandwich han skulle lage seg. Så i dag har vi det til middag. En noe uortodoks rett i vårt ellers strenge matregime men noen utskeielser kan man unne seg.

Altså...Man finner fram de rette remedier. I dette tilfellet margarin, goudaost, kokt skinke, roastbiff ,grønnsaker (kommer tilbake til dem siden) og en 40 cm. lang baguett.
Bagutten ble skåret opp og innsiden smørt inn med margarin for å få en saftig og god sandwich. Majonestuben på bildet er der bare til pynt og ble ikke brukt. Den bare sto der fordi.. ja.. altså.. nok om det.
Jeg ser nokså profesjonell ut syns jeg. Grønnsakene har nå ankommet åstedet.Kjøtt, ost og grønnsaker legges inn i baguetten. Denne prosessen kalles påleggsprosessen, og når den er ferdig skal det se omtrent ut som på neste bilde...Nå er den så godt som ferdig. Men det mangler én viktig ingrediens før jeg kan si meg helt fornøyd......nemlig ett egg. Og vips! En slags middag. Bon Apetite

Pluimbal!

Endelig! Etter å ha forsøkt siden vi kom fikk vi endelig spilt litt Pluimbal (Badminton for de uinvidde). Det ble en god og slitsom økt på omtrent 2 timer. Hvor mange av slagene som traff ramma på rekkersten tør jeg ikke spå om, men vi klartte jammen å ødelegge en fjærball i dag også, og følger dermed trenden vi begynte i vår.

Pluimbal er forøvrig det eneste ordet i Afrikaans det er verdt å huske. Dumt for dem at det er nederlandsk.

Løst tankespinn en søndag

Jeg har kanskje kommet meg litt etter ferien for jeg begynner å tenke litt fag igjen. Aller helst i dusjen sånn at anledningen til å konkretisere eller få noe kontruktivt ut av tankene er minst mulig, så det blir stort sett med de ganske usammenhengende tankerekkene. Og stadig dukker det opp ett eller annet jeg angrer på at jeg ikke sa i en diskusjon i klassen eller spurte noen om sist gang jeg så dem. Den beste klokskapen er etterpåklokskapen åpenbart. Mye tid og energi kastet bort på ingenting i alle fall.

På fredag var det avskjedsfest for en i klassen som skal på utveksling til Europa. Jeg klarte å klemme den venstre skulderen i en automatisk skyvedør og hadde vondt i armen hele lørdagen. Natta tilbragte jeg sovende på gulvet (med undervarme) på kjøkkenet. Jeg sov bedre der enn i senga mi når jeg la meg skikkelig. På tross av mitt handicap klarte jeg mer eller mindre å lage en slags goulasj med strutsekjøtt til middag. Helt på husk.

Jeg har kjøpt en kake, en melketerte (Milk Tart for de lokale). Den er grusom. Det visste jeg godt fra før, for jeg har spist det ved noen flere anledninger. Har klart å presse i meg (og Eirik) rindt en fjerdedel til nå. Vet ikke hvem som må gi tapt først av meg og den. Den lukter ganske godt, men i det øyeblikket man setter tennene i den kremaktige konsistensen så vet man at man bokstavelig talt gaper over for mye. I dag derimot kjøpte jeg norsk krepsehaler på Spar. De smaker sikker ikke noe godt engang, men er omtrent den dyreste enkeltvaren jeg noen gang ha kjøpt på butikken. Nesten 80 kroner kostet den.

Jeg klarer ikke skrive verken særlig bra eller fornuftig. Det plager meg, for jeg veit at jeg egentlig ikke er så verst til å skrive. Men blogformen har jeg så avgjort ikke fått taket på...

Tilbake igjen og på tur

De første ukene her nede har egentlig ikke vært så mye å skrive om. Bare småting, og ingen bilder verdt å vise et større publikum. For det meste av tiden har jeg forsøkt så godt jeg kunne å holde meg inne hvor det er undervarme og behagelig framfor å gå ut i regnet og vinden som det har vært så mye av her i det siste.

Jeg og Eirik har gjort et par nokså resultatløse forsøk på å få spilt badminton (eller Pluimbal som det heter på Afrikaans) men klubben er så opptatt med turneringer at alt vårt strev til nå bare har resultert i 20 minutters spill.

For å gjøre noe annet enn å bare sture hjemme tok vi forrige helg en tur til Canal Walk (det enorme kjøpesenteret utenfor Cape Town) og surra der, og så Transformers filmen på kino.

Denne helgen var det endelig fint vær, så da tok vi en tur oppover langs vestkysten. Vest for Paarl, gjennom Malmesbury og Vredensburg til Saldahna. Derfra nedover langs kysten forbi Koeberg atomkraftverk, Milnerton og til Canal Walk hvor vi så Simpsons - The Movie og spiste middag på kinarestauranten. Hele turen ble på i underkant av 400 kilometer og vi var hjemmefra i omtrent 8 timer, kinoen inkludert. Det går fort når fartsgrensa enten er 100 eller 120 på veiene.

Bilder følger...Først et lite kart..

Paarlsfjellene
Hopefield

Hovedgata i VredensburgSlummen utenfor Vredensburg
Stålverket ved SaldanhaDen lille byen YsterfonteinKoeberg atomkraftverk (eneste kommersielt drevne atomkraftverk i Afrika)
Og til slutt.. City Bowl i Cape Town

Frisk

Både jeg, og alle andre kan være glade til for at jeg verken trenger eller har noe ønske om å dele de siste dagenes opplevelser med andre. Uten å gå noe nærmere inn på det har jeg vært i en situasjon som daglig dreper barn i fattige deler av verden, og det har jeg absolutt ingen problemer med å forstå. På 3 dager gikk jeg én kilo ned i vekt, antagelig mest på grunn av væsketap.

Men nok om det. Nå er jeg sånn etterhvert blitt noenlunde frisk og kan begynne å nyte ferien for det den er verdt. Må bare finne på ting å gjøre og steder å dra.

Hjemme

Da er jeg hjemme i Norge igjen for en liten stund.

Jeg hadde planer om å ta med et par flasker vin fra Stellenbosch hjem. Så siste dagen vi var der var jeg innom en alkoholbutikk og så meg ut noen flasker. Jeg kjøpte dem ikke, siden det ville være så tungvindt å slepe dem meg meg helt bort til bilen, som jeg av en eller annen grunn tenke at var parkert der vi pleide å parkere. Ville være mye enklere å kjøpe i en av butikkene som lå like ved. Når det gikk opp for meg at vi slettes ikke hadde parkert der var det for seint. Men det gjorde ingenting siden jeg kunne kjøpe noe på taxfree butikken på flyplassen. Der ble jeg i midlertid fortalt at siden vi reiste gjennom Amsterdam var det bare å glemme, siden Schipol var en av de strengeste flyplassene i verden når det kom til kontroll med flytende væsker. Om det så ut som vin aldri så mye. Enden på visa ble at jeg kjøpe Stellenboschvin på Gardermoen.

Ellers var turen ganske kjedelig. Jeg sov nesten ikke noe, så da jeg kom til Gardermoen var jeg sånn passe sur og irritert, og bedre ble det ikke av at toget jeg tok var kjempemasse forsinket og vognen min full av fjortiser fra Lillestrøm. Regnværet hjalp heller ikke på humøret.

Nå, noen dager etter hjemkomsten har jeg klart å få meg en solid magasjau, sånn at jeg ikke er i stand til å nyte ferien noe videre, men heller må holde meg inne og i umiddelbar nærhet til badet. Ikke får jeg sove om natten heller. Håper det blir bedre etterhvert.

Endelig ferdig!

Den siste uken har vært én sammenhengende maratonøvelse med oppgaveskriving dagen lang. Oppgaven i IR klarte jeg å bli ferdig med på søndag, mens oppgaven i forskningsmetode enda trenger litt finpuss før den leveres seinere i dag. Når det er overstått er det ferietid, og det syns jeg egentlig er ganske velfortjent. Fant ut i går at bilen vår har fått en liten oljelekasje, som vi hadde trodd at kanskje lot seg ordnes i dag, men på verkstedet var det fullbooket for dagen, så da får vi nesten bare la den stå i garasjen så lenge og regne med at det går bra.

Hvordan det går med Afrika de 7 ukene jeg er borte vet jeg ikke helt, men neppe så mye verre enn når jeg er her (Er nok bare Benni som merker vårt fravær, ettersom vi sørget for en ganske grei reallønnsvekst for han).

Men takk for meg for denne gang Afrika, også sees vi igjen i slutten av Juli.

Innspurt

Nå er det bare i overkant av 2 uker igjen før vi er ferdige med første semester og drar hjem til Norge på ferie. Før vi kan senke skuldrene og sette oss til å sove på flyet skal vi ha skrevet en oppgave i Conflicts in Africa (som jeg i skrivende stund ikke har kommet så langt på som jeg kunne ønsket meg), en oppgave i International Relations Theory og skrive ferdig et research proposal. Siste frist for innlevering er samme dagen vi reiser. Conflict oppgaven skal leveres 17 mai, men siden vi skal til Cape Town og feire grunnlovsdagen må den være ferdig før.

Det er flere ting jeg gjerne skulle fått gjort før jeg reiser hjem, og ingen av de tingene er nevnt over. Det er dårlig for motivasjonen, og innsatsen blir deretter...Table Mountain sett fra flyplassen

Vi har vært noen ganger på flyplassen for å se om det var mulig å booke om billettene våre. Jeg kunne gjøre det helt fint, noe som betyr at jeg ikke trenger ny billett når jeg skal hjem på juleferie i desember. Kjekt. Sist gang vi dro dit kjørte vi innom slummen på veien for å prøve å ta noen bilder utover Kayelitcha i solnedgang. Desverre ble det for mørkt, og jeg fant ikke et så godt sted å ta bilde av som jeg ønsket meg. Å ferdes i utkanten av slummen etter mørkets frambrudd er ikke noe jeg vil anbefale egentlig, men vi kom oss helskinnet både fram og tilbake (i motsetning til en flaggermus som ble overkjørt like ved bilen vår).Kayelitcha etter nattens frambrudd

Av annet å fortelle så har vi begynt å spille badminton og det er moro, men siden det er en del år siden sist er kroppen ikke helt vant til bevegelsene. Noe som resulterte i vonde armer og rygg. Da var det veldig godt med en halvtimes rygg- og nakkemassasje i går. Tror jeg skal unne meg en halvtime til før jeg drar hjem.

Langtur!

Vi har hatt langhelg siden torsdag, men enda ikke kommet oss av gårde noe sted. Været som har regjert mange av dagene har ikke vært særlig inviterende til noen tur heller. I dag derimot var det finfint vær med rundt 23 grader mesteparten av dagen, så vi dro av gårde for å oppleve den attraksjonen vi ble frarøvet i påsken, nemlig Cape Point, helt sør på Cape Peninsula.
Denne gangen dro vi ut i god tid, og startet rundt 11 tror jeg hjemmefra. Turen nedover tok rundt halvannen time, og på veien stoppet vi for å ta bilde av noen bavianer som hadde stjålet potetgullet til noen folk. De satt stille og rolig midt i veien og tok for seg.

Vel framme helt lengst sør på halvøya gikk vi opp og rundt på Cape Point, som vi i vår viløfarelse har trodd var det samme som Kapp det Gode Håp. Noe det selvsagt ikke er. (Kapp det Gode Håp ligger et par kilometer mot nordvest). Fra parkeringsplassen kan man ta en liten funicular hvis man enten er skrøpelig til beins eller lat, opp til fyrtårnet som ligger 209 stupbratte meter over vannflaten. Vi valgte å gå. På veien så vi masse små firfirsler/øgler som koste seg i sola, og en pussig skapning som lignet litt både på et marsvin og en bever, en Cape Hyrax.

Det nye fyrtårnet på Cape Point. Kraftigste fyret i Sør-Afrika

Etter å ha sett oss rundt på Cape Point, og gått turen som skal ta halvannen time, men som vi gikk på under halvparten kjørte vi bort til Kapp det Gode Håp, og gikk opp på klippen der. På veien ut av parken så vi enda noen flere bavianer og et par struts som ruslet i veikanten. Siden det er kjedelig å kjøre samme vei fram og tilbake tok vi en annen, og en del lengre vei hjemover og kjørte på vestsiden av halvøya opp til Camps Bay, N2 fra sentrum og samme veien siste stykket inn til Stellenbosch. Da var vi så sultne at siden butikken ikke hadde kjøttdeig til å lage Spaghetti Bolognese dro vi bare McDonalds og kjøpte noe slags Mc'mat' vi ble littegrann Mcmette av.
Hele turen ble på over 220 kilometer husker jeg ikke helt feil.