Snipp, snapp...

...snute, så var Kjetils eventyr i Sør-Afrika i all hovedsak ute.
Jeg har ikke fått skrevet noe i det siste fordi en del av knappene på tastaturet mitt sluttet helt plutselig å fungere. Jeg priste meg lykkelig over at det ikke skjedde mens jeg virkelig trengte å skrive saker, men har hatt en ufrivillig pause på et par uker fra masteroppgavejobbing på grunn av det.

Nåvel. Den siste uka i Cape Town fikk jeg heldigvis gjort omtrent det jeg hadde planlagt, og enda litt til. På søndagen var jeg i Long Street og møtte Ingrid, som sammen med ei venninne hadde tatt en "kort" ferietur fra Durban til Cape Town med tog (turen har noe sånt som 36 timer). Det var hyggelig. De frøs nesten ihjel i det kalde Cape Town-klimaet, mens jeg syns det var brukbart med rundt 15 grader på kvelden.

Jeg kom meg også til Stellenbosch og avholdt møte med mine to veiledere, som i all hovedsak syns det jeg hadde skrevet var greit, men trengte veldig mye mer uttdypelse. Omtrent som jeg regnet med. Turen fram og tilbake med lokaltog var ganske så kjedelig og innholdsløs bortsett fra helt på slutten når jeg gikk fra stasjonen i Cape Town for å finne første og beste drosje. Da kom det to stykker opp til meg og sa all verdens rare greier. Ubehagelig. Når han ene, med rolig og ikke truende stemme, sa at jeg kom til å dø, ble det en del mer ubehagelig. Jeg gikk fort til den første drosja jeg så og reiste hjem uten å høre på hva de egentlig ville. Jeg har en mistanke om at de var interresert i å få penger av meg på noe vis.

Avreisedagen var hektisk og stressende. Først kom hushjelpa som fikk all den maten som var igjen i huset, 2 kilo med vekslepenger, et teppe, noen håndklær og sikkert litt mer. Så skulle jeg ned til byen og selge noen saker og ting. Drosjesjåføren ville gjerne kjøpe dem, så når folka på Cash Crusader ikke var videre interresert i tingene mine solgte jeg de til han for akkurat det beløpet taxituren ned til byen og hjem igjen kostet. Grei deal. Siste ryddig og surring rundt i huset før Benni kom og fikk nøklene. Vi gikk gjennom huset sammen, og de få bøkene jeg måtte la være igjen lot vi ligge. Jens Bjørneboebøkene jeg lot ligge skulle Benni prøve å gi til en norsk eldre dame som bodde like i nærheten. Samme drosja kjørte meg til flyplassen hvor jeg ikke fikk tilbake noe som helt på momsen, og ventet 4 timer på flyet.

Flyet gikk fra Cape Town omtrent halv 9 på kvelden og ankom London halv 7 på morgenen. Middagen på flyet hadde jeg ikke helt godt av, så jeg hadde skikkelig mageknip, og sov veldig dårlig på flyet. I London møtte jeg 3 andre PRIO-studenter fra kullet under meg som jeg hang sammen med mens vi ventet 6 timer på flyet til Oslo. Da fikk jeg også tid til å kjøpe noe anti-mageknipgreier. Kjekt. I Oslo var det strålende sol og nydelig vær, men flytoget gikk bare til Skøyen, og så var det buss derfra til Asker. Pappa var i Japan, så han kunne ikke hente meg, noe som resulterte i 20-30 minutters venting i varmen på taxi i Asker. Når jeg dro meg inn døra på Tranby hadde jeg vært på reise i omtrent 30 timer.

Historien om Kjetil i Sør-Afrika er imidlertid ikke helt over enda. Jeg reiser kanskje ned til Johannesburg og eventuelt Durban for å gjennomføre intervjuer til masteroppgaven min. Men det gjenstår enda å se hva som skjer angående det.

Voldsbølge i Johannesburg

Når Desmond Tutu oppfant begrepet "The Rainbow Nation" for å bekrive det som forhåpentligvis skulle bli det nye Sør-Afrika etter 1994 hadde han nok hatt et håp om at volden som preget townshipene i landet skulle være en ting av fortiden.
I løpet av den siste uka har over 22 mennesker blitt drept, titalls såret og tusenvis flyktet fra sine hjem i slummene Alexandra og Diepsloot ved Johannesburg. De aller fleste er fra Zimbambwe, Mozambique og Malawi som har innvandret til Sør-Afrika i håp om et bedre liv eller flyktet fra Mugabes regime. Siden de er ulovlige har de ikke mulighet til å få seg jobb og tvinges inn i den uformelle sektoren og slummen sammen med Sør-Afrikas fattigste. Her blir de sett på som konkurranse og beskyld for å snike i køen for å få skikkelig hus av myndighetene. Vold og rasisme (de tør ikke bruke det ordet og kaller det heller Xenofobi) mot utlendinger er på ingen måte nytt i Sør-Afrika. I slummene utenfor Cape Town har somaliere lenge vært et mål for sinne og aggresjon fra fattige.

Myndighetene har gjort skremmende lite for å få slutt på volden og i samme stil som "Det er ingen krise i Zimbabwe" har regjeringen valgt å anse mobbene som opportunisiske kriminelle snarere enn sinte og frustrerte fattige som lar sin frustrasjon over stigende levekostnader, manglende servicetilbud og ikke noe håp om bedring i sin livssituasjon gå ut over de eneste syndebukkene de kan se i slummen. Nemlig de som er utlendinger. Opposisjonespartienen mener at hæren må kalles inn for få kontroll på situasjonen, men det vil neppe skje siden bilder av militære som patruljerer gatene er dårlig for imaget Thabo Mbeki gjerne vil selge til resten av verden.

De som tvinges vekk fra skurene sine søker tilflukt på politistasjoner (de har blitt lovet av innenriksministeren at de ikke vil bli arrestert og deportert) og i kirker. Med temperaturer ned mot frysepunktet i Johannesburg blir det en ganske uholdbar situasjon for de fordrevne hvis de ikke snart får hjelp. Røde Kors sier at det kan bli en humanitær katastrofe. Ikke akkurat hva man hadde ventet av Sør-Afrika anno 2008.

17. mai i Cape Town

For andre (og sansynligvis) siste gang ble det 17. meifeiring i Cape Town. Som i fjor ble arrangementet i De Waal-parken arrangert av Norskeforeningen i samarbeid med ANSA Sør-Afrika. Mens det var regn og en ganske så kald opplevelse i fjor ble det i år masse sol og varme på denne dagen. Litt pussig, ettersom uka i forveien stort sett var grå og kald.

Allerede kvelden før hadde vi begynt en liten tjuvstart på feiringen når mange studenter fra Cape Town og Stellenbosch (samt to fra Port Elisabeth) møttes for hygge og sosialisering i Kloof Street.

Linda og Daniel klare for 17. maitog

Selve dagen besto av småprat, spising av vafler og pølse i lompe, leker for store og små barn og toget. Anført av et av Cape Towns jazzorkestre paraderte vi gjennom parken med noen små stopp underveis for å synge litt.På kvelden var det festmiddag i nærheten hvor vi var rundt 70 stykker som koste oss før studentene gikk nedover i byen for å fortsette festen der. Sammen med Linda og Daniel (de to fra Port Elisabeth) gikk jeg litt hit og dit, men til slutt kom vi ned til Hemisphere, en av de finere klubbene i byen. For en stund siden prøvde jeg og Eirik å komme inn, men da var vi ikke pent nok kledd. Denne gangen kom vi gjennom nåløyet og kunne dra til 31. etasje i ABSA-bygningen og nyte både steming og utsikt. Etterhvert kom også resten av det norske følget, men da flere ble nektet inngang fordi de hadde joggesko dro vi videre til Cubaña, det samme stedet vi feiret forrige 17. mai. Forskjellen var selvsagt at nå var plassen full siden det var lørdag. Så vi ruslet tilbake til Long Street. Til mitt følge fra Port Elisabeths store overraskelse ble vi ikke ranet en eneste gang på veien. Alt i alt en meget hyggelig grunnlovsdagsfeiring.

Tull med tall

Det er ikke ofte jeg begir meg inn på denne typen ting, men akkurat i dag skal jeg gjøre et unntak. På fredag kjøpte jeg, som vanlig, Mail & Guardian. Og jeg siden jeg er litt treig med å lese var det først i dag jeg kunne lese om hvor stor Zimbabwes statsgjeld er. Og det er så mye at det blir absurd og morsomt. Ikke mindre enn 6,5 Kvadruppelioner (skrevet annerledes: 10 med 15 nuller bak, eller noe sånt som 1000 millioner milliarder). Avisa kostet forøvrig 215 millioner Zim$. Disse fantastiske tallene var å lese i sammenheng med at valgkommisjonen i Zimbabwe ikke ser ut til å ha råd til å organisere den andre valgomgangen i presidentvalgkampen. De skal selvsagt gjøre det, men hvordan de skal få tak i penger er ganske så usikkert. Dessuten har mange av valgkommisjonærene blitt arrestert...

Et så fantastisk stort tall oppmuntret til videre leting etter store tall. Og det største av dem alle er Gogolplex. Et tall så stort at det ikke ville være plass i universet til å skrive det. Man kan skrive '0' til man ikke gidder mer. Omtrent så mye som en fantasilion med andre ord.

Er du nerd, kan du lese mer om det her.

Siste kveld med gjengen

Torsdag hadde jeg min siste forelesning så lenge jeg går på master (egentlig hadde jeg tenkt å skrive 'noen sinne', men som ei i klassen sa. Aldri si aldri. Hvem vet hva jeg finner på senere). Det var altså den siste forelesningen i Diplomacy & Foreign Policy Analysis. Vi skal ha den avsluttende prøven på mandag, og da er semesteret over for oss. Etter det blir det bare jobbing med masteroppgaven.

Audun og Mads i prat med programkoordinator Anthony Leysens (t.v.)

Slutten av semesteret betyr at folk begynner å reise hjemover igjen, så Mads og Audun i klassen inviterte på avskjedsfest for alle på de to Prio-kullene samt forelesere. Som tidligere nevn har det blitt høst, så det var litt kjørlig å sitte ute, men du verden så koselig det var. Etter at jeg flytta til Cape Town har det ikke blitt så veldig mye sosialisering med de andre i klassen utover forelesningene, så dette var en hyggelig anledning. Også til å snakke litt med noen av professorene vi har hatt i løpet våre tre semestre her nede.

Mannefallet begynner allerede tidlig neste uke, og etter det blir vi bare færre for hver uke som går...

The Running Man

Jepp. Min nyeste besettelse. Sometin Good av Utah Saints. Det er ikke så mye sangen egentlig, det er den fantastiske dansestilen, The Running Man. Også synkrondansing i tillegg (som er aldeles fantastisk i Michael Jacksons musikkvideoer, men tåpelig i videoene til diverse boyband jeg ikke vil nevne)!



Siste innspurt i Foreign Policy Analysis & Diplomacy er i gang, med roller utdelt til siste gruppeoppgave. Det kan bli spennende.

Boerewors Crammed-crust

...men mest om andre ting.

Nå har jeg og Eirik solgt bilen vår. Bilen, en gullfarget Golf 4 2002-modell, kjøpte vi for et drøyt år siden for 95.000 Rand og har med noen veldig små unntak fungert aldeles utmerket. Den har fått oss fram og tilbake mellom Stellenbosch og Welgevonden og senere til Cape Town. Grunnen til at vi solgte den nå, og ikke om noen uker, når Eirik reiser hjem var vår erfaring med at ting gjerne tar en del lengre tid enn man skulle tro. Dessuten fikk vi vite fra en av bilbutikkene vi var i at de nedjusterte prisene hver måned. Det vi tjente på å selge nå framfor i mai bruker vi heller på å leie en bil den siste tiden vi trenger det.

Etter å ha vært innom diverse bilbutikker og hørt de pussigste begrunnelser for at de ikke ville kjøpe bilen vår for særlig mye penger (blant annet ble vi fortalt at den var i største laget nå som bensinen har blitt så dyr, at den var gammel og hadde gått for langt osv.) valgte vi å selge den tilbake til butikken vi hadde kjøpt den i. For 60.000 rand, som etter en kraftig svekkelse mot norske kroner er langt mindre enn hva det var for et år siden. Men sånne ting får man ikke gjort noe med, så ingen vits i å syte.

Gullbilen vår, her på et bilde fra i fjor høst med Eirik som drikker øl i bagasjerommet.

På grunn av dette har vi altså måtte klare oss uten bil de siste dagene, så da har det blitt drosje ned til Waterfront i stedet. Jeg har sikkert ved tidligere anledninger skrevet om hvordan folk kjører som villmenn i dette landet, og på lørdag møtte jeg en god kandidat for å bli ulykkesstatistikk. Han var ekstremt full og ville gjerne ha litt hjelp for å starte opp motorsykkelsen sin utenfor Gardens Senteret. Han klarte knapt å stå på beina, og fortalte at han ikke hadde lappen, men likevel skulle han altså kjøre hjem. Taxisjåføren var like oppgitt som oss.

Et annet resultat av at vi ikke har bil blir at vi må gå til butikken. Nå som høsten har kommet blåser det en hel masse, og da var det mye mer behagelig å bestille pizza hjem på døra. Vi har hatt et flygeblad, som noen puttet inn gjennom sprinklene i porten, liggende på stuebordet lenge, så nå benyttet jeg anledningen til å bestille en Boerewors Crammed-Crust pizza meat deluxe eller hva den nå heter. Hemligheten er altså en pølse innbakt i skorpa på pizzaen. Interresant. Jeg forbrant sikkert like mange kalorier som pizzaen inneholdt på å irritere meg over at pizzamenneskene ikke klarte å finne ut hvor 8 Pypies Square er og at jeg derfor måtte prøve å forklare det i detalj over en dårlig telefonlinje til folk med bomull i ørene. Men den kom varm fram.