Voldsbølge i Johannesburg

Når Desmond Tutu oppfant begrepet "The Rainbow Nation" for å bekrive det som forhåpentligvis skulle bli det nye Sør-Afrika etter 1994 hadde han nok hatt et håp om at volden som preget townshipene i landet skulle være en ting av fortiden.
I løpet av den siste uka har over 22 mennesker blitt drept, titalls såret og tusenvis flyktet fra sine hjem i slummene Alexandra og Diepsloot ved Johannesburg. De aller fleste er fra Zimbambwe, Mozambique og Malawi som har innvandret til Sør-Afrika i håp om et bedre liv eller flyktet fra Mugabes regime. Siden de er ulovlige har de ikke mulighet til å få seg jobb og tvinges inn i den uformelle sektoren og slummen sammen med Sør-Afrikas fattigste. Her blir de sett på som konkurranse og beskyld for å snike i køen for å få skikkelig hus av myndighetene. Vold og rasisme (de tør ikke bruke det ordet og kaller det heller Xenofobi) mot utlendinger er på ingen måte nytt i Sør-Afrika. I slummene utenfor Cape Town har somaliere lenge vært et mål for sinne og aggresjon fra fattige.

Myndighetene har gjort skremmende lite for å få slutt på volden og i samme stil som "Det er ingen krise i Zimbabwe" har regjeringen valgt å anse mobbene som opportunisiske kriminelle snarere enn sinte og frustrerte fattige som lar sin frustrasjon over stigende levekostnader, manglende servicetilbud og ikke noe håp om bedring i sin livssituasjon gå ut over de eneste syndebukkene de kan se i slummen. Nemlig de som er utlendinger. Opposisjonespartienen mener at hæren må kalles inn for få kontroll på situasjonen, men det vil neppe skje siden bilder av militære som patruljerer gatene er dårlig for imaget Thabo Mbeki gjerne vil selge til resten av verden.

De som tvinges vekk fra skurene sine søker tilflukt på politistasjoner (de har blitt lovet av innenriksministeren at de ikke vil bli arrestert og deportert) og i kirker. Med temperaturer ned mot frysepunktet i Johannesburg blir det en ganske uholdbar situasjon for de fordrevne hvis de ikke snart får hjelp. Røde Kors sier at det kan bli en humanitær katastrofe. Ikke akkurat hva man hadde ventet av Sør-Afrika anno 2008.

17. mai i Cape Town

For andre (og sansynligvis) siste gang ble det 17. meifeiring i Cape Town. Som i fjor ble arrangementet i De Waal-parken arrangert av Norskeforeningen i samarbeid med ANSA Sør-Afrika. Mens det var regn og en ganske så kald opplevelse i fjor ble det i år masse sol og varme på denne dagen. Litt pussig, ettersom uka i forveien stort sett var grå og kald.

Allerede kvelden før hadde vi begynt en liten tjuvstart på feiringen når mange studenter fra Cape Town og Stellenbosch (samt to fra Port Elisabeth) møttes for hygge og sosialisering i Kloof Street.

Linda og Daniel klare for 17. maitog

Selve dagen besto av småprat, spising av vafler og pølse i lompe, leker for store og små barn og toget. Anført av et av Cape Towns jazzorkestre paraderte vi gjennom parken med noen små stopp underveis for å synge litt.På kvelden var det festmiddag i nærheten hvor vi var rundt 70 stykker som koste oss før studentene gikk nedover i byen for å fortsette festen der. Sammen med Linda og Daniel (de to fra Port Elisabeth) gikk jeg litt hit og dit, men til slutt kom vi ned til Hemisphere, en av de finere klubbene i byen. For en stund siden prøvde jeg og Eirik å komme inn, men da var vi ikke pent nok kledd. Denne gangen kom vi gjennom nåløyet og kunne dra til 31. etasje i ABSA-bygningen og nyte både steming og utsikt. Etterhvert kom også resten av det norske følget, men da flere ble nektet inngang fordi de hadde joggesko dro vi videre til Cubaña, det samme stedet vi feiret forrige 17. mai. Forskjellen var selvsagt at nå var plassen full siden det var lørdag. Så vi ruslet tilbake til Long Street. Til mitt følge fra Port Elisabeths store overraskelse ble vi ikke ranet en eneste gang på veien. Alt i alt en meget hyggelig grunnlovsdagsfeiring.

Tull med tall

Det er ikke ofte jeg begir meg inn på denne typen ting, men akkurat i dag skal jeg gjøre et unntak. På fredag kjøpte jeg, som vanlig, Mail & Guardian. Og jeg siden jeg er litt treig med å lese var det først i dag jeg kunne lese om hvor stor Zimbabwes statsgjeld er. Og det er så mye at det blir absurd og morsomt. Ikke mindre enn 6,5 Kvadruppelioner (skrevet annerledes: 10 med 15 nuller bak, eller noe sånt som 1000 millioner milliarder). Avisa kostet forøvrig 215 millioner Zim$. Disse fantastiske tallene var å lese i sammenheng med at valgkommisjonen i Zimbabwe ikke ser ut til å ha råd til å organisere den andre valgomgangen i presidentvalgkampen. De skal selvsagt gjøre det, men hvordan de skal få tak i penger er ganske så usikkert. Dessuten har mange av valgkommisjonærene blitt arrestert...

Et så fantastisk stort tall oppmuntret til videre leting etter store tall. Og det største av dem alle er Gogolplex. Et tall så stort at det ikke ville være plass i universet til å skrive det. Man kan skrive '0' til man ikke gidder mer. Omtrent så mye som en fantasilion med andre ord.

Er du nerd, kan du lese mer om det her.

Siste kveld med gjengen

Torsdag hadde jeg min siste forelesning så lenge jeg går på master (egentlig hadde jeg tenkt å skrive 'noen sinne', men som ei i klassen sa. Aldri si aldri. Hvem vet hva jeg finner på senere). Det var altså den siste forelesningen i Diplomacy & Foreign Policy Analysis. Vi skal ha den avsluttende prøven på mandag, og da er semesteret over for oss. Etter det blir det bare jobbing med masteroppgaven.

Audun og Mads i prat med programkoordinator Anthony Leysens (t.v.)

Slutten av semesteret betyr at folk begynner å reise hjemover igjen, så Mads og Audun i klassen inviterte på avskjedsfest for alle på de to Prio-kullene samt forelesere. Som tidligere nevn har det blitt høst, så det var litt kjørlig å sitte ute, men du verden så koselig det var. Etter at jeg flytta til Cape Town har det ikke blitt så veldig mye sosialisering med de andre i klassen utover forelesningene, så dette var en hyggelig anledning. Også til å snakke litt med noen av professorene vi har hatt i løpet våre tre semestre her nede.

Mannefallet begynner allerede tidlig neste uke, og etter det blir vi bare færre for hver uke som går...

The Running Man

Jepp. Min nyeste besettelse. Sometin Good av Utah Saints. Det er ikke så mye sangen egentlig, det er den fantastiske dansestilen, The Running Man. Også synkrondansing i tillegg (som er aldeles fantastisk i Michael Jacksons musikkvideoer, men tåpelig i videoene til diverse boyband jeg ikke vil nevne)!



Siste innspurt i Foreign Policy Analysis & Diplomacy er i gang, med roller utdelt til siste gruppeoppgave. Det kan bli spennende.