Eirik har fått besøk av sine foreldre, så da er det på tide å være turist igjen. Dessuten er det påskeferie. Denne gangen var vi vel litt mer sosialt bevisste turister enn sist gang. Turen gikk til District Six og Cape Flats.
District Six var en bydel i Cape Town som i perioden rundt 1950 til inn på 80-tallet en gang ble revet ned og innbyggerene tvangsflyttet av Apartheidregimet under ledelse av
P. W. Botha. 60.000 mennesker som levde i den multikulturelle bydelen ble flyttet. De svarte, som var verdt minst, ble flyttet lengst ut i slummen på Cape Flats, mens fargede kunne bo litt nærmere byen. Det eneste som står igjen av bydelen nå er noen få kirker og et par moskeeer. Noen begynner så smått å flytte tilbake igjen, kanskje 20-25 år etter at de ble tvangsflyttet.
Etter å ha besøkt museet dro vi ut til en av Townshipene som ligger nærmest byen, ikke langt unna det gamle kullkraftverket. Her besøkte vi et barnehjem for små barn (0-6 år). Mange av de minste barna blir forlatt av mødrene sine som ofte ikke er mer enn 14-15 år og ute av stand til å ta vare på en liten unge, eller kanskje også seg selv for den del. Når vi skulle dra videre var det 2 barn som også skulle dra. De hadde blitt adoptert og fått en ny famile i Eastern Cape, kanskje 100 mil unna.
Herfra fortsatte vi videre inn i slummen og helt bort til
Khayelitsha, som er den største og eldste slummen på Cape Flats. Her bor det, i følge guiden vår, mellom 1 og 1,3 millioner mennesker. På et område som stort sett består av sand og myr. Regjeringen har sørget for strøm til omtrent alle, og skolene her er gratis (i motsetning til 'finere' skoler i bedre deler av byen). Vi besøkte noen mennesker som har funnet måter å gjøre en forskjell både for seg selv og for sine omgivelser. En dame driver et
Bed & Breakfast midt i slummen som utrolig nok er fullbooket mesteparten av tiden. Besøkende fra hele verden tar seg en tur hit. Vi besøkte også ei dame som driver et kjøkken som serverer mat til over 300 mennesker om dagen og en mann som livnærer familen sin med å lage blomster av brusbokser og lignende.
Det er enormt mye kriminalitet i slummen, og mesteparten går naturligvis utover de som bor der. Derfor hersker det en knallhard indre justis. Hvis noen stjeler noe bør de håpe at det er politiet som får tak i dem og ikke lokalbefolkningen. Hvis de blir tatt av beboere vil de omtrent lynsjes, og hvis de ikke slås i hjel på stedet blir de kanskje liggende for å dø. Guiden vår sa at det sendte ut et sterkt signal til dem som måtte tenke på å forsøke seg...
Også var det en søt kosete pusekatt der...
:)
Mange bilder denne gangen, men det er bedre med illustrerende bilder enn å prøve å beskrive sånne ting...
District Six var en bydel i Cape Town som i perioden rundt 1950 til inn på 80-tallet en gang ble revet ned og innbyggerene tvangsflyttet av Apartheidregimet under ledelse av P. W. Botha. 60.000 mennesker som levde i den multikulturelle bydelen ble flyttet. De svarte, som var verdt minst, ble flyttet lengst ut i slummen på Cape Flats, mens fargede kunne bo litt nærmere byen. Det eneste som står igjen av bydelen nå er noen få kirker og et par moskeeer. Noen begynner så smått å flytte tilbake igjen, kanskje 20-25 år etter at de ble tvangsflyttet.
Etter å ha besøkt museet dro vi ut til en av Townshipene som ligger nærmest byen, ikke langt unna det gamle kullkraftverket. Her besøkte vi et barnehjem for små barn (0-6 år). Mange av de minste barna blir forlatt av mødrene sine som ofte ikke er mer enn 14-15 år og ute av stand til å ta vare på en liten unge, eller kanskje også seg selv for den del. Når vi skulle dra videre var det 2 barn som også skulle dra. De hadde blitt adoptert og fått en ny famile i Eastern Cape, kanskje 100 mil unna.
Herfra fortsatte vi videre inn i slummen og helt bort til Khayelitsha, som er den største og eldste slummen på Cape Flats. Her bor det, i følge guiden vår, mellom 1 og 1,3 millioner mennesker. På et område som stort sett består av sand og myr. Regjeringen har sørget for strøm til omtrent alle, og skolene her er gratis (i motsetning til 'finere' skoler i bedre deler av byen). Vi besøkte noen mennesker som har funnet måter å gjøre en forskjell både for seg selv og for sine omgivelser. En dame driver et Bed & Breakfast midt i slummen som utrolig nok er fullbooket mesteparten av tiden. Besøkende fra hele verden tar seg en tur hit. Vi besøkte også ei dame som driver et kjøkken som serverer mat til over 300 mennesker om dagen og en mann som livnærer familen sin med å lage blomster av brusbokser og lignende.
Det er enormt mye kriminalitet i slummen, og mesteparten går naturligvis utover de som bor der. Derfor hersker det en knallhard indre justis. Hvis noen stjeler noe bør de håpe at det er politiet som får tak i dem og ikke lokalbefolkningen. Hvis de blir tatt av beboere vil de omtrent lynsjes, og hvis de ikke slås i hjel på stedet blir de kanskje liggende for å dø. Guiden vår sa at det sendte ut et sterkt signal til dem som måtte tenke på å forsøke seg...
Også var det en søt kosete pusekatt der...:)
Mange bilder denne gangen, men det er bedre med illustrerende bilder enn å prøve å beskrive sånne ting...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar