Zangief og DJ Pedro-Anne

Alle er kanskje ikke kjent med Street Fighter II karakteren Zangief. For å gjøre en lang historie kort, så er han en skikkelig badass som liker å wresle med bjørner i Sibir. Etter Street Fighter II forsvant han litt ut av min bevissthet, men nå er han tilbake. Det høres kanskje utrolig ut, men han går faktisk i klassen min. Han har ikke vært der så mye som jeg kunne ønske meg, men det lille jeg har sett av hans gjøren og laden er kjempetøft. Vi har sett han kaste fra seg en sigarettstump på en utrolig kul måte og i Riskanlyse snakket han hele tiden om hvor elendig det ville være å investere i gruveindustrien i Mali. I det siste har han ikke vært her så mye (antagelig savnet han å wresle bjørner så fælt at han dro til Kruger-parken for å slåss med Flodhest og Nesehorn), men vi hadde den store ære av å ta heisen med han for litt siden.

En annen i klassen vår som er veldig kul er Pedro-Anne. De som har facebook kan se at hun kaller seg Petro-Anne der, men det er selvsagt bare tøys. Når hun ikke sitter bittelitt anonym på ett av de bakerste bordene i klasserommet er hun DJ på de hotteste klubbene i Johannesburg og Durban. Innimellom så rapper hun også, da under artistnavnet MC Pedro-Anne og har noen helt ville battles med gangerrappere fra USA. De taper hver gang og syns det er kjempeflaut. Noen ganger får hun littegrann support fra Crewet sitt, og særlig MC Nasi Goreng står fremst i rekka. Hun har masse andre fantastiske egenskaper også, men det hadde tatt så mye tid å ramse dem opp her...

Jeg har en kul klasse, og kanskje litt for mye fritid å tenke opp absurditeteter på.

Lenge siden nå...

Det har ikke blitt mye skriving av blogg de siste ukene. Har vel ikke heller vært så veldig mye å skrive om, bortsett fra lange og mange timer med skriving og jobbing. I løpet av de to siste ukene har vi hatt et større gruppearbeid i metode, en oppgave på 2500-3000 ord i Conflicts in Africa og 15-20 sider med Risk-analyse å gjøre ferdig.
Men det har blitt tid til bittelitt mer. Jeg har forsøkt å spille tennis. Det var veldig mye vanskeligere enn jeg trodde, og i forhold til de andre som spiller er jeg og Eirik ganske så elendige, men noe sted må man tross alt begynne. I går prøvde jeg også skikkelig massasje for første gang, og det var en opplevelse som inviterer til gjentagelse. Kanskje med litt mer fokus på nakke og skuldre neste gang.

I dag høljregner det og ser ganske høstete ut, det skal det visst gjøre i morgen også, som forøvrig er 'Freedom Day' eller noe sånt, og begynnelsen på en langhelg som strekker seg til onsdag for vår del. Vi hadde noen vage planer om å kjøre til Windhoek i Namibia, som er 1600 km. unna, men 4 dager i bil fristet ikke mer enn at vi utsetter de planene på ubestemt tid. Hva vi gjør nå er jeg jammen ikke sikker på.

Tur i slummen

Eirik har fått besøk av sine foreldre, så da er det på tide å være turist igjen. Dessuten er det påskeferie. Denne gangen var vi vel litt mer sosialt bevisste turister enn sist gang. Turen gikk til District Six og Cape Flats.District Six var en bydel i Cape Town som i perioden rundt 1950 til inn på 80-tallet en gang ble revet ned og innbyggerene tvangsflyttet av Apartheidregimet under ledelse av P. W. Botha. 60.000 mennesker som levde i den multikulturelle bydelen ble flyttet. De svarte, som var verdt minst, ble flyttet lengst ut i slummen på Cape Flats, mens fargede kunne bo litt nærmere byen. Det eneste som står igjen av bydelen nå er noen få kirker og et par moskeeer. Noen begynner så smått å flytte tilbake igjen, kanskje 20-25 år etter at de ble tvangsflyttet.
Etter å ha besøkt museet dro vi ut til en av Townshipene som ligger nærmest byen, ikke langt unna det gamle kullkraftverket. Her besøkte vi et barnehjem for små barn (0-6 år). Mange av de minste barna blir forlatt av mødrene sine som ofte ikke er mer enn 14-15 år og ute av stand til å ta vare på en liten unge, eller kanskje også seg selv for den del. Når vi skulle dra videre var det 2 barn som også skulle dra. De hadde blitt adoptert og fått en ny famile i Eastern Cape, kanskje 100 mil unna.
Herfra fortsatte vi videre inn i slummen og helt bort til Khayelitsha, som er den største og eldste slummen på Cape Flats. Her bor det, i følge guiden vår, mellom 1 og 1,3 millioner mennesker. På et område som stort sett består av sand og myr. Regjeringen har sørget for strøm til omtrent alle, og skolene her er gratis (i motsetning til 'finere' skoler i bedre deler av byen). Vi besøkte noen mennesker som har funnet måter å gjøre en forskjell både for seg selv og for sine omgivelser. En dame driver et Bed & Breakfast midt i slummen som utrolig nok er fullbooket mesteparten av tiden. Besøkende fra hele verden tar seg en tur hit. Vi besøkte også ei dame som driver et kjøkken som serverer mat til over 300 mennesker om dagen og en mann som livnærer familen sin med å lage blomster av brusbokser og lignende.Det er enormt mye kriminalitet i slummen, og mesteparten går naturligvis utover de som bor der. Derfor hersker det en knallhard indre justis. Hvis noen stjeler noe bør de håpe at det er politiet som får tak i dem og ikke lokalbefolkningen. Hvis de blir tatt av beboere vil de omtrent lynsjes, og hvis de ikke slås i hjel på stedet blir de kanskje liggende for å dø. Guiden vår sa at det sendte ut et sterkt signal til dem som måtte tenke på å forsøke seg...Også var det en søt kosete pusekatt der...:)
Mange bilder denne gangen, men det er bedre med illustrerende bilder enn å prøve å beskrive sånne ting...