Kjetil i Sør-Afrika

Snipp, snapp...

2008-06-08T12:10:00.006+02:00

...snute, så var Kjetils eventyr i Sør-Afrika i all hovedsak ute.
Jeg har ikke fått skrevet noe i det siste fordi en del av knappene på tastaturet mitt sluttet helt plutselig å fungere. Jeg priste meg lykkelig over at det ikke skjedde mens jeg virkelig trengte å skrive saker, men har hatt en ufrivillig pause på et par uker fra masteroppgavejobbing på grunn av det.

Nåvel. Den siste uka i Cape Town fikk jeg heldigvis gjort omtrent det jeg hadde planlagt, og enda litt til. På søndagen var jeg i Long Street og møtte Ingrid, som sammen med ei venninne hadde tatt en "kort" ferietur fra Durban til Cape Town med tog (turen har noe sånt som 36 timer). Det var hyggelig. De frøs nesten ihjel i det kalde Cape Town-klimaet, mens jeg syns det var brukbart med rundt 15 grader på kvelden.

Jeg kom meg også til Stellenbosch og avholdt møte med mine to veiledere, som i all hovedsak syns det jeg hadde skrevet var greit, men trengte veldig mye mer uttdypelse. Omtrent som jeg regnet med. Turen fram og tilbake med lokaltog var ganske så kjedelig og innholdsløs bortsett fra helt på slutten når jeg gikk fra stasjonen i Cape Town for å finne første og beste drosje. Da kom det to stykker opp til meg og sa all verdens rare greier. Ubehagelig. Når han ene, med rolig og ikke truende stemme, sa at jeg kom til å dø, ble det en del mer ubehagelig. Jeg gikk fort til den første drosja jeg så og reiste hjem uten å høre på hva de egentlig ville. Jeg har en mistanke om at de var interresert i å få penger av meg på noe vis.

Avreisedagen var hektisk og stressende. Først kom hushjelpa som fikk all den maten som var igjen i huset, 2 kilo med vekslepenger, et teppe, noen håndklær og sikkert litt mer. Så skulle jeg ned til byen og selge noen saker og ting. Drosjesjåføren ville gjerne kjøpe dem, så når folka på Cash Crusader ikke var videre interresert i tingene mine solgte jeg de til han for akkurat det beløpet taxituren ned til byen og hjem igjen kostet. Grei deal. Siste ryddig og surring rundt i huset før Benni kom og fikk nøklene. Vi gikk gjennom huset sammen, og de få bøkene jeg måtte la være igjen lot vi ligge. Jens Bjørneboebøkene jeg lot ligge skulle Benni prøve å gi til en norsk eldre dame som bodde like i nærheten. Samme drosja kjørte meg til flyplassen hvor jeg ikke fikk tilbake noe som helt på momsen, og ventet 4 timer på flyet.

Flyet gikk fra Cape Town omtrent halv 9 på kvelden og ankom London halv 7 på morgenen. Middagen på flyet hadde jeg ikke helt godt av, så jeg hadde skikkelig mageknip, og sov veldig dårlig på flyet. I London møtte jeg 3 andre PRIO-studenter fra kullet under meg som jeg hang sammen med mens vi ventet 6 timer på flyet til Oslo. Da fikk jeg også tid til å kjøpe noe anti-mageknipgreier. Kjekt. I Oslo var det strålende sol og nydelig vær, men flytoget gikk bare til Skøyen, og så var det buss derfra til Asker. Pappa var i Japan, så han kunne ikke hente meg, noe som resulterte i 20-30 minutters venting i varmen på taxi i Asker. Når jeg dro meg inn døra på Tranby hadde jeg vært på reise i omtrent 30 timer.

Historien om Kjetil i Sør-Afrika er imidlertid ikke helt over enda. Jeg reiser kanskje ned til Johannesburg og eventuelt Durban for å gjennomføre intervjuer til masteroppgaven min. Men det gjenstår enda å se hva som skjer angående det.

Voldsbølge i Johannesburg

2008-05-20T22:06:00.005+02:00

Når Desmond Tutu oppfant begrepet "The Rainbow Nation" for å bekrive det som forhåpentligvis skulle bli det nye Sør-Afrika etter 1994 hadde han nok hatt et håp om at volden som preget townshipene i landet skulle være en ting av fortiden.
I løpet av den siste uka har over 22 mennesker blitt drept, titalls såret og tusenvis flyktet fra sine hjem i slummene Alexandra og Diepsloot ved Johannesburg. De aller fleste er fra Zimbambwe, Mozambique og Malawi som har innvandret til Sør-Afrika i håp om et bedre liv eller flyktet fra Mugabes regime. Siden de er ulovlige har de ikke mulighet til å få seg jobb og tvinges inn i den uformelle sektoren og slummen sammen med Sør-Afrikas fattigste. Her blir de sett på som konkurranse og beskyld for å snike i køen for å få skikkelig hus av myndighetene. Vold og rasisme (de tør ikke bruke det ordet og kaller det heller Xenofobi) mot utlendinger er på ingen måte nytt i Sør-Afrika. I slummene utenfor Cape Town har somaliere lenge vært et mål for sinne og aggresjon fra fattige.

Myndighetene har gjort skremmende lite for å få slutt på volden og i samme stil som "Det er ingen krise i Zimbabwe" har regjeringen valgt å anse mobbene som opportunisiske kriminelle snarere enn sinte og frustrerte fattige som lar sin frustrasjon over stigende levekostnader, manglende servicetilbud og ikke noe håp om bedring i sin livssituasjon gå ut over de eneste syndebukkene de kan se i slummen. Nemlig de som er utlendinger. Opposisjonespartienen mener at hæren må kalles inn for få kontroll på situasjonen, men det vil neppe skje siden bilder av militære som patruljerer gatene er dårlig for imaget Thabo Mbeki gjerne vil selge til resten av verden.

De som tvinges vekk fra skurene sine søker tilflukt på politistasjoner (de har blitt lovet av innenriksministeren at de ikke vil bli arrestert og deportert) og i kirker. Med temperaturer ned mot frysepunktet i Johannesburg blir det en ganske uholdbar situasjon for de fordrevne hvis de ikke snart får hjelp. Røde Kors sier at det kan bli en humanitær katastrofe. Ikke akkurat hva man hadde ventet av Sør-Afrika anno 2008.

17. mai i Cape Town

2008-05-19T19:29:00.005+02:00

For andre (og sansynligvis) siste gang ble det 17. meifeiring i Cape Town. Som i fjor ble arrangementet i De Waal-parken arrangert av Norskeforeningen i samarbeid med ANSA Sør-Afrika. Mens det var regn og en ganske så kald opplevelse i fjor ble det i år masse sol og varme på denne dagen. Litt pussig, ettersom uka i forveien stort sett var grå og kald.

Allerede kvelden før hadde vi begynt en liten tjuvstart på feiringen når mange studenter fra Cape Town og Stellenbosch (samt to fra Port Elisabeth) møttes for hygge og sosialisering i Kloof Street.

Linda og Daniel klare for 17. maitog

Selve dagen besto av småprat, spising av vafler og pølse i lompe, leker for store og små barn og toget. Anført av et av Cape Towns jazzorkestre paraderte vi gjennom parken med noen små stopp underveis for å synge litt.På kvelden var det festmiddag i nærheten hvor vi var rundt 70 stykker som koste oss før studentene gikk nedover i byen for å fortsette festen der. Sammen med Linda og Daniel (de to fra Port Elisabeth) gikk jeg litt hit og dit, men til slutt kom vi ned til Hemisphere, en av de finere klubbene i byen. For en stund siden prøvde jeg og Eirik å komme inn, men da var vi ikke pent nok kledd. Denne gangen kom vi gjennom nåløyet og kunne dra til 31. etasje i ABSA-bygningen og nyte både steming og utsikt. Etterhvert kom også resten av det norske følget, men da flere ble nektet inngang fordi de hadde joggesko dro vi videre til Cubaña, det samme stedet vi feiret forrige 17. mai. Forskjellen var selvsagt at nå var plassen full siden det var lørdag. Så vi ruslet tilbake til Long Street. Til mitt følge fra Port Elisabeths store overraskelse ble vi ikke ranet en eneste gang på veien. Alt i alt en meget hyggelig grunnlovsdagsfeiring.

Tull med tall

2008-05-12T00:48:00.002+02:00

Det er ikke ofte jeg begir meg inn på denne typen ting, men akkurat i dag skal jeg gjøre et unntak. På fredag kjøpte jeg, som vanlig, Mail & Guardian. Og jeg siden jeg er litt treig med å lese var det først i dag jeg kunne lese om hvor stor Zimbabwes statsgjeld er. Og det er så mye at det blir absurd og morsomt. Ikke mindre enn 6,5 Kvadruppelioner (skrevet annerledes: 10 med 15 nuller bak, eller noe sånt som 1000 millioner milliarder). Avisa kostet forøvrig 215 millioner Zim$. Disse fantastiske tallene var å lese i sammenheng med at valgkommisjonen i Zimbabwe ikke ser ut til å ha råd til å organisere den andre valgomgangen i presidentvalgkampen. De skal selvsagt gjøre det, men hvordan de skal få tak i penger er ganske så usikkert. Dessuten har mange av valgkommisjonærene blitt arrestert...

Et så fantastisk stort tall oppmuntret til videre leting etter store tall. Og det største av dem alle er Gogolplex. Et tall så stort at det ikke ville være plass i universet til å skrive det. Man kan skrive '0' til man ikke gidder mer. Omtrent så mye som en fantasilion med andre ord.

Er du nerd, kan du lese mer om det her.

Siste kveld med gjengen

2008-05-09T12:07:00.004+02:00

Torsdag hadde jeg min siste forelesning så lenge jeg går på master (egentlig hadde jeg tenkt å skrive 'noen sinne', men som ei i klassen sa. Aldri si aldri. Hvem vet hva jeg finner på senere). Det var altså den siste forelesningen i Diplomacy & Foreign Policy Analysis. Vi skal ha den avsluttende prøven på mandag, og da er semesteret over for oss. Etter det blir det bare jobbing med masteroppgaven.

Audun og Mads i prat med programkoordinator Anthony Leysens (t.v.)

Slutten av semesteret betyr at folk begynner å reise hjemover igjen, så Mads og Audun i klassen inviterte på avskjedsfest for alle på de to Prio-kullene samt forelesere. Som tidligere nevn har det blitt høst, så det var litt kjørlig å sitte ute, men du verden så koselig det var. Etter at jeg flytta til Cape Town har det ikke blitt så veldig mye sosialisering med de andre i klassen utover forelesningene, så dette var en hyggelig anledning. Også til å snakke litt med noen av professorene vi har hatt i løpet våre tre semestre her nede.

Mannefallet begynner allerede tidlig neste uke, og etter det blir vi bare færre for hver uke som går...

The Running Man

2008-05-01T01:07:00.002+02:00

Jepp. Min nyeste besettelse. Sometin Good av Utah Saints. Det er ikke så mye sangen egentlig, det er den fantastiske dansestilen, The Running Man. Også synkrondansing i tillegg (som er aldeles fantastisk i Michael Jacksons musikkvideoer, men tåpelig i videoene til diverse boyband jeg ikke vil nevne)!

Siste innspurt i Foreign Policy Analysis & Diplomacy er i gang, med roller utdelt til siste gruppeoppgave. Det kan bli spennende.

Boerewors Crammed-crust

2008-04-28T12:10:00.005+02:00

...men mest om andre ting.

Nå har jeg og Eirik solgt bilen vår. Bilen, en gullfarget Golf 4 2002-modell, kjøpte vi for et drøyt år siden for 95.000 Rand og har med noen veldig små unntak fungert aldeles utmerket. Den har fått oss fram og tilbake mellom Stellenbosch og Welgevonden og senere til Cape Town. Grunnen til at vi solgte den nå, og ikke om noen uker, når Eirik reiser hjem var vår erfaring med at ting gjerne tar en del lengre tid enn man skulle tro. Dessuten fikk vi vite fra en av bilbutikkene vi var i at de nedjusterte prisene hver måned. Det vi tjente på å selge nå framfor i mai bruker vi heller på å leie en bil den siste tiden vi trenger det.

Etter å ha vært innom diverse bilbutikker og hørt de pussigste begrunnelser for at de ikke ville kjøpe bilen vår for særlig mye penger (blant annet ble vi fortalt at den var i største laget nå som bensinen har blitt så dyr, at den var gammel og hadde gått for langt osv.) valgte vi å selge den tilbake til butikken vi hadde kjøpt den i. For 60.000 rand, som etter en kraftig svekkelse mot norske kroner er langt mindre enn hva det var for et år siden. Men sånne ting får man ikke gjort noe med, så ingen vits i å syte.

Gullbilen vår, her på et bilde fra i fjor høst med Eirik som drikker øl i bagasjerommet.

På grunn av dette har vi altså måtte klare oss uten bil de siste dagene, så da har det blitt drosje ned til Waterfront i stedet. Jeg har sikkert ved tidligere anledninger skrevet om hvordan folk kjører som villmenn i dette landet, og på lørdag møtte jeg en god kandidat for å bli ulykkesstatistikk. Han var ekstremt full og ville gjerne ha litt hjelp for å starte opp motorsykkelsen sin utenfor Gardens Senteret. Han klarte knapt å stå på beina, og fortalte at han ikke hadde lappen, men likevel skulle han altså kjøre hjem. Taxisjåføren var like oppgitt som oss.

Et annet resultat av at vi ikke har bil blir at vi må gå til butikken. Nå som høsten har kommet blåser det en hel masse, og da var det mye mer behagelig å bestille pizza hjem på døra. Vi har hatt et flygeblad, som noen puttet inn gjennom sprinklene i porten, liggende på stuebordet lenge, så nå benyttet jeg anledningen til å bestille en Boerewors Crammed-Crust pizza meat deluxe eller hva den nå heter. Hemligheten er altså en pølse innbakt i skorpa på pizzaen. Interresant. Jeg forbrant sikkert like mange kalorier som pizzaen inneholdt på å irritere meg over at pizzamenneskene ikke klarte å finne ut hvor 8 Pypies Square er og at jeg derfor måtte prøve å forklare det i detalj over en dårlig telefonlinje til folk med bomull i ørene. Men den kom varm fram.

Eplekake forsøk 2

2008-04-24T00:51:00.003+02:00

Til tross for mine dystre spådommer i forrige post har været glimtet til med noen riktige så fine dager. I dag var det rundt 30 grader mesteparten av dagen, så det nye pleddet jeg har kjøpt (som egentlig er et sengeteppe, men hva gjør man ikke når man har lett i 5-6 butikker uten hell), blir foreløpig liggende ganske så ubrukt ved fotenden av senga.

Det begynner å tynnes ut i rekkene her i huset. Førstemann Thomas dro for litt over en uke siden og Eirik reiser så fort eksamen er overstått. Jeg har et ambisiøst mål å bruke den resterende tiden fram til utgangen av mai til å enten drive datainnsamling (noe som forutsetter at jeg faktisk har kommet et lite stykke på vei), eller bare ganske enkelt skrive så mye jeg klarer på oppgaven. Akkurat nå avventer jeg tilbakemeling på noe innsendte saker hos veileder, uten at jeg er nevneverdig imponert over hennes effektivitet.

I dag tok vi turen ned til byen for å se etter noe Afrikakunst det kan være verdt å ta med seg tilbake til Norge. Green Market Square i sentrum av byen er det beste stedet å gå. Det som er litt kjedelig er at de stot sett selger det samme alle sammen. De som selger masker har samme utvalg, med noen små variasjoner, det samme gjelder de som selger stentøy. Den meste interresante boden jeg fant i dag solgte diverse Adbuster-t-skjorter, men alle de morsomme var selvsagt i feil størrelse. Jeg klarte å holde meg seriøs nok til å spørre en bodeier om hun hadde det berømte sjakkbrettet hvor alle brikkene var Zebraer, men det hadde hun desverre ikke (veldig intern humor dette her). Men kanskje neste gang.

I dag hadde vi Tikka Masala til middag og hele huset, meg inkludert, har luktet av Tikka Masala og hvitløk siden. Også står det en eplekake i kjøleskapet vi skal forsøke å spise opp. Sist gang fikk vi det ikke helt til.

Høst

2008-04-07T09:20:00.004+02:00

Da var sommeren over for denne gang. Varmen ble skrudd av på lørdag. Fram til da har det vært ganske varmt og stort sett fint grill- og badevær nesten hver dag. Men ikke nå lengre. Vi hadde en intensjon om å dra til Clifton og teste ut tidevannsbassenget der, men det var ikke varmt nok til det. I stedet fikk det bli med det som kanskje er sesongens siste braai.

På søndag var planen å dra til Kirstenbosch botaniske hage og få med oss sommerens siste gratiskonsert. Vi hadde selvsagt aldri klart å surre oss dit før, og været denne dagen inviterte så avgjort ikke til utendørskonsert. Det ble til at vi dro på kino på Waterfront i stedet. Slettes ikke verst det heller, men ikke akkurat orginalt på noe vis.

Ellers går tiden med til grupperabeid i Diplomacy and Foreign Policy Analysis og lesing til masteroppgaven.
Billett hjem er kjøpt til 30. Mai.

Fjellklatring

2008-04-02T11:18:00.010+02:00

Søndagen kom, og det var klart for neste fellesvisning av huset. Noe som betydde at vi måtte vekk for noen timer. Vaskehjelpa som meglerfolka skulle ha til å rydde og ordne kom rundt 12, og selve visningen skulle begynne klokka 2.
Siden det var nydelig vær, og akkurat passe ganske varmt (rundt 30 grader) tenkte vi at litt gåing i fjellet ville være passe. Målet var i bestige Lion's Head, en topp omtrent midt i byen på 670 meter. Det er fin tursti, og etterhvert klatreløype oppover. Siden målet var å komme hjem til klokka 4 og kaste ut eiendomsmegleren tok vi den korte veien oppover. Stiene slynger seg i en spiral oppover fjellet, så vi fikk massevis med sol. Jeg, som i min store visdom gikk i bukse og langermet tskjorte (long sleeve), ble nokså fort marinert i en blanding av svette og solkrem. Herlig. Etterhvert ble det ganske mye klatring, og selv om det så ut som om det ikke var langt opp, tok det over en time å komme seg til toppen, for en liten hvil, masse plagsomme innsekter og en fantastisk utsikt.

Turen ned var hakket mindre behagelig da det var gåing og klatring i nedoverbakke hele veien. Det er ikke behagelig å gå i nedoverbakke, særlig ikke når man er sliten. Siden vi hadde litt tid til overs (faktisk en hel time) kjørte vi ut til Signal Hill, så litt mer utsikt og drakk litt vann før vi dro til nærbutikken og surret der noen minutter sånn at vi kunne være hjemme på slaget fire, noe vi klarte aldeles utmerket. Til min store begeistring ble jeg ikke solbrent i det hele tatt på turen, og det er slettes ikke verst.

Utsikt mot Camps Bay

Sea Point, med saltvannsbassenget rett ved det store høyhusetEirik og Thomas på toppenTable Mountain og Devil's PeakSignal Hill

Jazzfestival

2008-04-02T11:07:00.002+02:00

Den siste uken har det vært ganske så nydelig vær, så da måtte vi nesten grille og kose oss foran huset sånn vi så ofte før har gjort. Denne helga gikk også Cape Town International Jazz Festival (CTIJF) av stabelen i Cape Town International Convention Centre (CTICC), og med ingen andre store planer tenkte vi det kunne være artig å få med seg litt jazzkultur på lørdagskvelden. Ettermiddagen foregikk som den så ofte gjør når det er grilling i hagen, meget velykket med andre ord (selv om jeg nok må innrømme at det har blitt mye grillmat i det siste). Vi prøvesmakte oss gjennom en flaske melonsprit (bare 25%) også, og den var ikke så ille som jeg trodde den kom til å være når jeg kjøpte den.

Rundt klokken åtte dro vi ned til festivalen, men etter bare noen få minutter sank interessen betraktelig. Det var riktignok jazz (med mange z'er), men ikke morsom bulejazz. Her skulle man sitte stille på plassene sine og klappe høflig innimellom. Litt for høykulturelt for oss på denne tiden, og det var nok de rundt oss enige i. Jeg og Eirik forsøkte i stedet å komme inn på Hemisphere, som er en klubb som ligger i 30. etasje i ABSA-bygningen. Det hadde vi ikke fine nok klær til, så da dro vi heller hjem.

Påskeferie

2008-03-27T13:44:00.010+02:00

Så ble det altså tid for den andre påskeferien i Sør-Afrika. Siden jeg aldri helt visste når den var, ble det heller aldri noe planlegging av noen tur noe sted (jeg hadde også et tynt håp om å få gjort noe fornuftig skolearbeid utover oppgaven som skulle leveres på Skjærtorsdag, som ikke er fridag her nede. Det ble det ikke noe av).

Ferien ble dermed preget av mye grilling og tilhørende øldrikking på 'plenen' foran huset i det stort sett kjempefine påskeværet. Det var selvsagt ikke bare dette jeg gjorde. Sammen med Thomas var jeg på Table Mountain på Palmesøndag. Vi var pent bedt om å holde oss vekke fra huset mens det var visning, da huseieren plutselig for noen uker siden fant ut at han vil selge huset fort som rå er (for den helt urealistiske summen av 3 millioner Rand. Huset er avertert på hjemmesidene til Jawitz City Bowl (www.jawitz.co.za) under overskriften "Good times are here again." Jeg tuller ikke! Se selv).

I alle fall... Jeg har vært på Cape Mountain ved et par tidligere anledninger, men nå kunne jeg få prøvd ut det nye speilreflekskameraet jeg bare 'måtte' kjøpe. I stedet for å bare være på hovedplatået nærmest taubanestasjonen tok vi en tur på drøye to timer og gikk til den østre enden hvor det var strålende utsikt over Cape Flats of Muizenberg. På veien tilbake gikk vi en rute langsetter fjellkanten, bare centimeter unna avgrunner. Der gikk selvsagt kameraet mitt tomt for strøm.

På fredagen, som i tillegg til å være Langfredag, denne gangen sammenfalt med Human Rights Day, dro vi til Robben Island, eller Cape Island som vi valgte å kalle den. Her har jeg også vært ved en tidligere anledning, i påsken for et år siden sammen med Eirik og foreldrene hans. På grunn av forsinkelser og litt surr med båtene ble turen inni selve fengselet på øya redusert med en halvtime til et snaut kvarter. Litt dumt, siden dette er den mest spennende delen av turen. Vi fikk sett cella til Nelson Mandela i det minste.

Ellers tok jeg vel et par fototurer i sentrum for å teste ut nyinvsteringen. Det er forøvrig et Canon EOS 400d kamera og jeg kjøpte en ekstra 70-300mm Sigma linse, for de som forstår seg på denslags nerderier.
Bøttevis av flere bilder tilgjengelig etter ønske

Barberer

2008-03-13T21:20:00.004+02:00

Jeg har så lenge det har vært aktuelt med barbering vært en svoren motstander av barbering med høvel. Jeg har slettes ikke lyst til å skamfere meg selv med masse sylskarpe knivblader nemlig. Derfor har jeg klokelig holdt meg til barbermaskin, som kanskje ikke gir den aller glatteste barberingen, men som heller ikke i et uoppmerksomt øyeblikk kan kutte over strupen min.

Men i går var det på tide å sette mine fordommer på prøve. Sammen med Sindre, som har vært på besøk hos oss en ukes tid gikk jeg ned til Waterfront for å barbere meg, samt å se etter ett digitalt speilreflekskamera jeg sikler litt etter.
På Waterfront har de nemlig en vaskeekte engelsk barberer, med tykk engelsk aksent, koster av kamelhår og alt annet som hører til, trodde jeg. Jeg hadde selvsagt sett for meg at den stødige barbereren med tykke skinnskjegg skulle filetere ansiktet mitt med en barberkniv av godt gammelt merke. Dengang ei, barberkniv er visstnok forbudt. Så det ble med en Mach 3 høvel. Litt skuffende, men like fullt første gang jeg frivillig får stukket masse sylkvasse knivblad opp i ansiktet osv...

Bortsett fra skuffelsen over barberkniven fikk jeg alt sammen. Varmt håndkle i ansiktet, barberskum i nesa, den skremmende følelsen av knivblad mot haka og noe slags krem etterbarberingskrem for å dempe svien. Herligheten kostet 120 rand. Om jeg går tilbake er et helt åpent spørsmål.

Et stykk nybarbert Kjetil tar bilde av seg selv for å beskue verket.

Oppdage Cape Town

2008-03-04T12:22:00.012+02:00

I løpet av det året jeg bodde i Stellenbosch var jeg ganske mange ganger til Cape Town. Men da først og fremst til Signal Hill, Table Mountain, Waterfront og andre typiske turistdestinasjoner. Med andre ord har jeg vært lite i sentrum av byen. Nå som jeg endelig bor her er det ikke verre enn at jeg kan gå til sentrum på 15-20 minutter litt avhengig av hvilken vei jeg går og hvor jeg skal.
Som pliktoppfyllende fotograf og medredaktør for Emporis.com (verdens ledene database på høyhus) har jeg lenge hatt lyst til å ta noen skikkelige fototurer i sentrum og utforske byen, finne høyhus og ta bilder. Jeg syns faktisk dette er en fabelaktig måte å utforske en by på, så lenge man ikke går med hodet oppe i lufta hele tiden så klart. Man får sett helt andre deler av byen enn man ellers ville gjort, og det er alltid litt gøy. Dessuten er det lettere å finne fram når man har landemerker å orientere seg etter.

Jeg hadde to turer denne helgen. Den første på fredag, og den andre på søndag. Begge ganske velykket (kanskje ikke hva kvaliteten på bildene angår) syns jeg. Jeg fant omtrent fram dit jeg ville uten kart, og fikk vel gått rundt 5 km på hver tur. Det er veldig deilig å kunne rusle rundt på den måten etter ett år i Stellenbosch omtrent helt avhengig av bil.

Det er en del fin grafitti og gatekunst i Cape Town. Den får til en stor grad stå i fred for mer amatørmessige taggere

Byplanmessig er Cape Town på mange måter mer lik en typisk amerikansk by, enn en europeisk; Det sentrale foretningsdistriktet (Central Business District, eller CBD) med de fleste skyskraperene ligger nederst i City Bowl avgrenset av motorveier, mens det gamle sentrum ligger lenger oppe mot Company Gardens og har mye vakker arkitektur fra tidlig 1900-tallet som vitner om at byen var en rik handelsby også (om ikke i relative termer mer) for over 100 år siden. De fleste av høyblokkene i CBD er bygget i perioden 1960-1980, og ser også ut deretter. Ikke spesielt pene med andre ord... (Dit gikk jeg ikke i denne omgang, så ikke mange bilder derfra, men bare å se på Emporis)

Green Market Square i sentrum av byen. En poplær turistfelle omgitt av fortauskafeer

Burg Street, med sikt nedover mot CBDLong Street er har noe av Cape Towns eldste bebyggelse og er byens festgate nummer Én.

Enda mer Long Street. Høyblokka i bakgrunnen er Provinsadministrasjonsbygget

Strand, minigolf og fotballkamp

2008-03-01T10:32:00.008+02:00

Dette er en slags oppdatering av hva som hare foregått den siste tida.. eller egentlig sist helg.

Det begynte riktig så bra med at vi dro til Strand, denne Sør-Afrikanske rivierabyen med de høye pussig utseende husene, for å bade. Det var godt varmt vann, bølger og kose seg med, en hel del vind som gav meg en lettere sandblåsning og meget sterk sol. Klok av skade fra sist gang jeg var på stranda og ble veldig solbrent på ryggen og nakken brukte jeg store mengder solkrem og avsto fra å gå kilometervis uten t-skjorte. Dette viste seg i ettertid å være en meget vellykket oppskrift på å unngå solbrenthet. Derimot viet jeg mindre oppmerksomhet til beina mine, som bare fikk en mindre dose solkrem jeg mistenker ble ytterligere redusert av badingen.

Topaz er siste tilskudd på Strands skyline, og ble ferdig mens jeg var hjemme i Norge på ferie

Etter å ha vært på stranda noen timer gikk vi for å ta et slag minigolf på en bane som ligger like ved. Jeg er ikke spesielt god, og uten å si annet enn at jeg verken vant eller tapte (vi var tre stykker som spilte), var jeg egentlig godt fornøyd med egen innsats. Beina mine derimot, ville nok sett på det annerledes siden jeg heller ikke nå tok på mer solkrem og derfor ble veldig solbrent på beina. Særlig på baksiden av knærne, noe som gjorde det vondt å gå (særlig i trapper), ha på bukse og å sove i mange dager framover.

Søndagen etter dro vi på fotballkamp. De som kjenner meg vil kanskje stusse litt over at jeg skulle ha lyst til å se på denslags, men man må jo alltids prøve ut ting. Litt i alle fall. Det var det lokale laget Santos som fikk besøk av Orlando Pirates fra Soweto på Athlone Stadium. Pirates er kanskje det mest populære laget i Sør-Afrikansk eliteserie, og det virket som om det var Pirates og ikke Santos som spilte på hjemmebane. Det var ikke bare supportere fra nevnte klubber på stadion. Vi så tilhengere fra både Kaizer Chiefs og Ajax Cape Town som entusiastisk viftet med flagg, blåste i trompeter og danset rundt. Det er kanskje ikke så nøye hvem som spiller... eller hvor gode de er for den del. Nivået var nemlig ganske lavt. Pirates var ikke noe å samle på, og Santos, som leder eliteserien skulle slitt for å klare å holde seg i norsk tippeliga. Men sånne fotballtekniske ting overlater jeg glatt til Eirik. I løpet av fotballkampen fant jeg også ut at jeg neppe har noen framtid som sportsfotograf... Santos vant forøvrig kampen 2-1 syns jeg å huske.

Dagen alt virket i Sør-Afriks

2008-02-20T09:02:00.003+02:00

Tirsdag 19. Februar 2008. Merk av datoen. Dette var dagen alt fungerte som det skulle i Sør-Afrika.
Dagen begynte med en telefon til iBurst, vår internettleverandør vi har slitt med i to uker for å få ordnet abonement. Alt var i sin skjønneste orden og det var bare å internette i gang.

Senere på formiddagen dro jeg og Eirik til Stellenbosch for å kopiere og ordne noen småting på Universitetet. Først var det en slags ny registrering på masterprogrammet som måtte gjøres. Dama å kontoret var på plass, ikke syk, og vi fikk det unnagjort på 5 minutter. Reaktiveringen av studentkortene gikk like greit. På biblioteket fant vi boka vi trengte, fikk kopiert alle de 200 sidene uten noen form for tekniske problem, og en artikkel vi ikke hadde funnet fikk vi låne av en annen PRIO-nordmann vi møtte i gangen.

På treningssenteret brukte vi igjen bare 5 minutter (omtrent) på å åpne medlemsskapet igjen, sånn at vi har et sted å dusje når vi begynner å spille pluimbal igjen.

På bilverkstedet var det null problem å bestille en time som passet oss utmerket. Alt i alt fungerte ting over all forventning, og jeg gikk hele dagen og lurte på når noe skulle gå galt.

Eneste som ikke var 100% var at vi måtte sitte i bilkø på motorveien mot Stellenbosch fordi det hadde vært en kjedekollisjon som ikke blokkerte veien, og Thomas hadde blitt skremt av en slange mens han ruslet i fjellet. Alt i alt, en meget vellykket dag.

Endelig i gang igjen

2008-02-19T13:53:00.006+02:00

... med bloggingen altså. Skolen har vært igang noen uker allerede.
Jeg har så og si vært uten internettforbindelse siden jeg reiste fra Johannesburg og ned til Cape Town for noen uker siden (mer om hva jeg gjorde i Johannesburg, Pretoria, Sun City, Mabula og Botswana kommer snart). Fra dag én i Cape Town har jeg, Eirik og nyeste tilskudd på laget, Thomas, jobbet hardt og iherdig med å ordne internett til heimen i det forblåste Devil's Peak uten videre hell. Fram til å går når det endelig så ut til å løsne littegrann. Når jeg ringte til iBurst i dag var alt i sin skjønneste orden. Herlig!

Litt om huset vårt.
Vi har leid et 3 roms hus i Devil's Peak i City Bowl (dvs. det som er omtrent sentrum) et lite skykke oppe i åsen, men med nærbutikk, et par fortauskafeer og et kjøpesenter i gåavstand. Med litt godvilje er også Long Street, som er partygate nr. 1 i Cape Town, også innen gåavstand. Orker man ikke gå er det plenty av drosjer å velge mellom. Tilværelsen her er med andre ord helt annerledes enn i Stellenbosch hvor vi var avhengige av bil for å komme noe sted som helst. Det blåser som sagt veldig mye i Devil's Peak, siden det er her Cape Doctoren kommer ned fra fjellet først. Vi har nydelig utsikt både mot Table Mountain, Lion's Head og sentrum.

Utsikten fra hagen opp mot Table Mountain

Litt av nabolaget vårt

Utsikten mot sentrum fra verandaen min

Og til slutt... en liten smakebit på hva som kommer i senere oppdateringer (om ting jeg opplevde før.. men uansett...)

Jeg klarer ikke dy meg...

2007-11-19T00:55:00.000+02:00

...fra å legge ut denne artiklen jeg fant på Mail & Guardian (Sør-Afrikas beste avis forøvrig). Det er min Sør-Afrikanske ynglings'kjendis', Erkebiskop Emiritus Desmond Tutu som er i farten.

Tutu blasts Anglican church for gay 'obsession'

Anglican Archbishop Desmond Tutu has slammed the church for being "obsessed" with homosexuality, in a BBC radio programme to be broadcast
Tuesday.

The South African 1984 Nobel Peace Prize winner, 76, said he felt ashamed of his church for its attitude towards gays.

He also criticised Rowan Williams, the Archbishop of Canterbury and the leader of the world's Anglicans, for not demonstrating the attributes of a "welcoming God".

"Our world is facing problems -- poverty, HIV and Aids -- a devastating pandemic, and conflict," Tutu said.

"God must be weeping looking at some of the atrocities that we commit against one another.

"In the face of all of that, our church, especially the Anglican church, at this time is almost obsessed with questions of human sexuality."

He said the Anglican church had appeared "extraordinarily homophobic" during the row over whether the openly gay priest Gene Robinson should be allowed to become the bishop of New Hampshire.

Tutu said he was "saddened and "ashamed" of the church over the row.

Asked if he still felt ashamed, he replied: "If we are going to not welcome or invite people because of sexual orientation, yes.

"If God as they say is homophobic I wouldn't worship that God."

Tutu hit out at those religious conservatives who believe homosexuality is a choice.

"It is a perversion if you say to me that a person chooses to be homosexual," he said.

"You must be crazy to choose a way of life that exposes you to a kind of hatred.

"It's like saying you choose to be black in a race infected society."

Criticising Williams, he added: "Why doesn't he demonstrate a particular attribute of God's which is that God is a welcoming God." - Sapa-AFP

18 November 2007

Flere poster?

2007-11-09T23:27:00.000+02:00

Nå er jeg jo ikke lengre i Afrika, og siden bloggen heter Kjetil i Sør-Afrika blir det på en måte feil å skrive om ting som jeg ikke gjør i Afrika... Jeg hadde det samme moralske dilemmaet når jeg var hjemme i sommer og besluttet den gang å ikke skrive noe så lenge jeg hadde ferie. Nå derimot, er ferien nesten dobbelt så lang, og den trofaste leser(?) klarer neppe huske denne bloggen over et så stort tidsrom.

Men foreløpig er det takk for meg, og jeg kommer tilbake til Afrika i februar sånn omtrent.

Også hjem igjen

2007-11-09T22:42:00.000+02:00

Det begynner egentlig å bli en liten stund siden jeg kom hjem til (kalde) Norge nå, men har ikke helt klart å få meg til å skrive om mine (foreløpig) siste timer i Sør-Afrika. Jeg drar jo tilbake i februar omtrent for å gjøre meg ferdig med mastergraden, og forhåpentligvis masteroppgaven som jeg har mye bedre tid på enn jeg trodde. Noe som er veldig bra, siden motivasjonen for å skrive ikke akkurat er kjempestor for tiden i alle fall.

Men altså...
Den aller siste etappen var ganske maratonpreget, og den tok jo aldri slutt.

Tirsdag morgen kom vaskehjelpa vår og vasket ut. Klærne og noe skittent sengetøy ble sendt på vaskeri. Så var det avgårde for å gi Benni det som var ment som vår julegave til han; ett års oppsparte småmynter. Den brune papirposen vi fylte opp veide noe sånt som 3 kilo eller der omkring. Det var vel rundt 120-150 rand oppi. Noe som er ganske bra for en med en dagslønn på kanskje 50 rand en god dag. Når vi kom tilbake senere for å kjøpe en is og litt mat virker han ganske blid.
Hva som skjedde nå er jeg ikke helt sikker på. Men lurer på om det ikke var omtrent nå vi spiste 'frokost' på en italiensk pizzarestaurant og Eirik forspiste seg og følte seg dårlig resten av dagen omtrent. Jeg dro i banken for å ordne med nettbank så jeg har noenlunde oversikt over kontoen min mens jeg er i Norge. Det å få nettbank i Norge er en ganske ukomplisert affære, men som med alle andre bankting er det ekstremt komplisert og kranglete å ordne det i Sør-Afrika. Jeg brukte vel noe sånt som tre kvarter på kontoret til en bankansatt. Jeg måtte taste inn pin-koden min oppunder 10 ganger tilsammen, få tilsendt et engangspassord på sms, og lage meg en egen nettbank-pin og et eget passord. Bankfunksjonæren måtte skrive sitt eget personlige passord minst like mange ganger som meg. Heldigvis er det ikke så vanskelig å bruke det til vanlig som det var å ordne det.

Det var 1001 ting å ordne i løpet av dagen, og siden vi skulle flytte ut av huset var det aldri noe sted å slappe skikkelig av. Noe som bidro til å øke stressnivået noe var at dette var den varmeste dagen så langt i semesteret, med rundt 30 grader mesteparten av dagen. Innimellom alle gjøremålene tok vi en tur til vingården Spier som ligger sør for Stellenbosch. Der har de geparder. Jeg hadde veldig lyst til klappe dem litt, men kom dit selvsagt den ene timen på dagen da det ikke var mulig. Jeg måtte nøye meg med å ta bilder gjennom gjerdet...
Ikke lenge etter at jeg var ferdig med å ikke kose med de store flekkete pusekattene bar det av sted til avskjedsbraai hos noen i klassen som er fra et annet utvekslingsprogram enn oss. Der hygget jeg meg så godt jeg bare kunne og tok masse bilder med andres kameraer, før det var hjem til Welgevonden for å pakke bilen. Siden jeg var både stresset og trøtt tenkte jeg hele tiden at det var noe jeg helt sikkert glemte, men det gikk overraskende bra. Bare noe småtteri jeg knapt husker i skrivende stund. Vi dobbelt og trippelskjekket huset, også slukket jeg lyset for siste gang i Wildeklawer Street 41.
De som har fungert som huseierenes lokale representanter (men veldig mye hyggeligere og ålreite) hadde invitert oss på en avskjedsøl, så da dro vi opp dit og skravla en times tid før det bar avgårde igjen.

Klokka halv 9 hadde vi avtalt å møte en kamerat fra Plaumbalen. Han var grei og skulle hjelpe oss den siste etappen. Først kjørte vi til Somerset West, hvor bilen, med alle tingene vi ikke skulle ha med hjem skal stå mens vi er borte. Derfra kjørte han oss til flyplassen. Eirik dro med et fly samme kveld/natt, mens mitt tidlig onsdag morgen. Jeg bodde på hotell den siste natta og fikk mine 5 timer med søvn. Flyet gikk 07.50, så det var opp igjen klokka 6. Flyturen var uhorvelig kjedelig, og selv om jeg inntok noe slags sovetabletter fikk jeg ikke sovet bort mer enn omtrent en av de 11 timene flyet brukte til Frankfurt. Der fikk jeg gleden av å stå halvannen time i kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen sammen med noen ufyselige tyskere som presset seg foran meg i køen.
Ulempen med å reise med fly til Tyskland er at det er en stor fare for at det er mange tyskere på flyet. Ulempen med å reise til Norge er at det er mange nordmenn på flyet...
Når jeg omsider kom meg ombord på flyet til Oslo var jeg så trøtt og susete i hodet at jeg småsovnet 3 ganger og hadde noe helt forskrudde fantasier før jeg sovnet skikkelig og sov en halvtimes tid.

Flyet landet på Gardermoen når det skulle (dvs. 23.50) og det var bra for jeg hadde et sterkt ønske om å nå det siste flytoget til Oslo. Bagasjen derimot tok mye lengre tid enn jeg ville, så jeg trodde jeg ikke rakk det. Heldigvis hadde jeg lest feil, og det gikk et kvarter senere enn jeg trodde. Kom fram til Oslo klokka 01.00 og tok taxi opp til Grünerløkka hvor jeg hadde fått lov av noen venner til å overnatte.

Hjemme på Tranby midt på ettermiddagen torsdag.

Og historien går videre...

2007-10-17T09:34:00.001+02:00

Obs! Les bloggen under før du leser denne, det blir mye 'morsommere' på den måten, og de henger egentlig sammen.

Søndag 14. Oktober.
I dag var planen å reise til Hermanus, en liten by på sørkysten som er kjent for alle sine hvaler. Vi var riktig flinke og satte i vei rundt klokka 10 på formiddagen. Selv om det strengt tatt ikke var nødvendig kjørte vi gjennom Strands 'Golden Mile' på veien får å se hvordan det gikk med byggingen av de siste utbyggingsprosjektene i badebyen som blandt Sørafrikanere gjerne kalles Sør-Afrikas Dubaii på grunn av sin noe ukonvensjonelle arkitektur.
(Eksempler her: Topaz, Atlantica, Hibernian Towers, Ocean View)

Strand Skyline

Turen gikk langs svingete kystveier og under truende skyer, men etter halvannen times kjøring (?) kom vi fram til Hermanus. Noe av det første jeg la merke til var at alle lyskryssene var døde, og etterhvert som jeg gikk litt mer i byen kunne jeg observere at alle butikker og restauranter gikk på aggregat. Ikke noe strøm med andre ord. Om dette var for å spare, eller det var strømbrudd vet jeg ikke, men med tanke på at det har stått en del om kontrollerte utkoblinger i avisene, og jeg selv hadde mistet strømmen ved et par anledninger tidligere den uken var det kanskje det første. Iskremkiosken var stengt desverre. Omtrent et kvarter etter at vi hadde ankommet begynte det så smått å regne, og så enda litt mer, før det til slutt høljet ned. Da frister det veldig lite å speide etter hval...

Et dyr som det ikke var vanskelig å se var Cape Hyrax, denne pussige rare skapningen jeg syns var så eksotisk når jeg var på Cape Point for en stund siden. I Hermanus var den ikke særlig eksotisk. Her gikk den rundt midt blant folk og forsynte seg av de herligheter søppeldunken kunne by på. Ikke flyttet den seg før en guttunge dyttet til den med albuen.
Selv om Hyraxen er et pussig dyr, ar det ganske langt å dra bare å få sett den... men sånn kan det gå innimellom.

Finally some action!

2007-10-17T08:56:00.000+02:00

Jeg har ikke vært så veldig flink til å oppdatere bloggen min i det siste, og denne gangen er det ikke bare fordi det er lite å skrive om, men mest fordi jeg har vært litt sløv. Men i et forsøk på å gjøre opp for noe av det tapte skal jeg ta en rask oppsummerering av de siste dagers hendelser.

Fredag 12. Oktober.
Endelig har det blitt fint vær. Jeg ligger godt i rute med oppgaven som skal leveres over helga og det har blitt aldeles nydelig vær. Vær som forøvrig passer utmerket til å braaie i, så det gjorde vi. En braai burde være en så alminnelig og selvfølgelig sak på denne tiden av året at det ikke er noen sensasjon. Men med så dårlig vær som det har vært er det litt sensasjonelt alikevel. Braaien ble selvfølgelig aldeles utmerket (det er ikke veldig vanskelig å få til) og jeg moret meg med å helle grusom Aprikosgrappa på grillen. Det så ganske bra ut.
Lørdag 13. Oktober.

Enda en dag med nydelig vær, så da passet det godt med en is. For eksempel konsumert i Franschhoek, Sør-Afrikas gastronomiske hovedstad, som ligger noen mil unna Stellenbosch. Franschhoek ble grunnlagt av franske Hugenotter som tok med seg sine vindyrkertradisjoner (og stedsnavn virket det som) opp i åsene og fortsatte hvor de slapp der. Noen av de aller mest kjente Sør-Afrikanske vinene kommer derfra.

Bynavnet skrevet med steiner oppe i åsen

Hugenott-monumentet til minne om da hugenottene først kom til Franschhoek dalen på 1600-tallet

Men vi skulle altså ha is. Byen er ganske liten, så det var ikke mange steder isbaren vi trodde skulle være der kunne være, men vi fant den ikke. Med uforrettet sak dro vi videre til Cape Town for å se på en fotoutstilling som het Expressions of Cape Town som ble holdt på Waterfront. Mange meget gode bilder. Jeg vil også kunne ta sånne en gang...
På veien mot Cape Town kjørte vi forbi enda et monument; Afrikaanse Taal Monument (for de som kan lese Afrikaans, eller har lyst til å prøve), som er et museum over Afrikaans-språket. Det ligger selvsagt i Paarl.

Etter Cape Town dro vi til Century City (stedet jeg elsker å hate, sånn omtrent) og spiste is og middag.

Mer kommer i neste blogg, som publiseres over denne...

Bare noen bilder

2007-10-02T14:01:00.001+02:00

Jeg har ikke lagt ut noe særlig med bilder, sånn utenom kontekst, så da var det på tide å dele noen av de bildene jeg selv syns har blitt bra som jeg har tatt. Ingen bestemt rekkefølge egentlig.
En liten park i Stellenbosch

Etter regnet, i hagen min

Metropolitan Life Centre, høyeste skyskraper i Cape Town

Cape Town International Convension Center og Arabella Sheraton Hotel

Strand, innerst i False Bay

Vannprivatisering

2007-09-30T21:13:00.000+02:00

Det begynner å nærme seg innspurt på semesteret, og etterhvert er det mange oppgaver som skal skrives. Den ene oppgaven er en landprofil av Namibia. I min research på landet kom jeg over en ganke interresant rapport som tar for seg privatisering av vannverk i landet, i dette tilfellet Walvis Bay. Måten dette ble gjort på er interresant, særlig fordi jeg fra før av ikke helt så for meg hvordan dette skulle gjøres.

I huset mitt i Stellenbosch har vi en strømmåler hvor det står hvor mange strømenheter vi har igjen før det er 'tomt'. Når det begynner å bli få drar man til butikken, eller ett annet dertil egnet utsalgssted og kjøper flere. På kvitteringen står en kode som man taster inn på strømmåleren og man 'lader opp' måleren. På samme måte som med kontaktkort hjemme i Norge. Når man går tom for ringetid på telefonen kan man ikke ringe eller sende flere meldinger, og når strømmåleren viser null får man ikke lys eller strøm til oppvarming eller hva man nå bruker strømmen til. Det samme systemet ble innført for vann i Walvis Bay. Men bare i slummen hvor de fattigste av de fattige bor (slummen ligger, typisk nok, innover fra kysten, på grensen mot den store Namibiske ørkenen). De rikere, som bruker store mengder vann til svømmebasseng eller 5-6 bad har samme system for betaling av vannregningen som hjemme i Norge, en regning i postkassa nå og da. Dette kan synes noe merkelig, når de som innførte systemet argumenterte med at det ville hjelpe til med vannsparing.

Fordelen med systemet er åpenbar; Man kan ikke bruke vann/strøm/tellerskritt på kreditt og sånn sett er selskapet som opererer systemet garantert å få pengene sine. Ikke risikerer de å måtte sende ut noen for å kutte vannforsyningen heller, men den potensielle faren det bærer med seg. Forskjellen på kontantkort på telefonen og 'kontantkort' på vannet er ganske stor. En mobiltelefon er kjekk å ha, men slettes ikke livsnødvendig. Vann derimot, er helt avgjørende for menneskelig liv noe som helst sted.

Hele poenget var altså at folk i slummen ikke skulle bruke mer vann enn de hadde penger til. Folk i slummen er stort sett de aller fattigste menneskene som finnes noe som helst sted, så at de ikke får tak i rent vann i springen fører til at de må prøve å finne vann andre steder. I dette tilfellet var det mange som dro til byens kirkegård for å hente vann der. Det vannet som finnes på kirkegården er ment for å vanne blomster, og ikke for at mennesker skal drikke det. At det er hentet rett opp fra bakken under betyr at vannet er filtrert gjennom råtnende lik. I ren desperasjon etter vann hendte det at barn drakk av vann som kom fra utedoene i slummen. Kommunen hadde ikke sørget for noen form for offentlig kloakkløsning, men vurderte en vannløs løsning (for at folk ikke skulle hente vann fra doene).

Mangelen på rent drikkevann har ganske mange uheldige bieffekter. En av dem er naturligvis at det vannet man får tak i ikke er rent, og hvem har råd til strøm for å koke vannet når man ikke engang har råd til vann? En annen naturlig konsekvens er at det blir heller dårlig med personlig hygiene, og utbrudd av kolera har vært resultat av dette systemet andre steder. Blant annet i Kwa-Zulu Natal i Sør-Afrika hvor flere hundre døde og hundretusenvis ble syke. I desperat jakt på vann drakk folk av svømmebasseng og andre uhygieniske vannkilder. Forhåndsbetalingsystemet var den direkte årsaken i følge de som undersøkte saken.

Noe slumbebyggelse er kjent for er hyppige branner. Ikke så rart, når man ikke har penger til elektrisk lys eller oppvarming og må bruke parafinlamper og åpen ild. Skur i slummen er som regel bygd av plankebiter og bølgeblikk, og er ikke videre brannsikre. Men hva skal man slukke en brann med når man ikke har mer penger igjen på vannkortet sitt? Brannhydranter kan man jo ikke ha, for da ville folk saboterte dem for å få tak i vannet. Resultatet har vært flere branner hvor unødvendig mange mennesker har blitt rammet og blitt enten drept eller mistet det lille de eide fordi det tok for lang tid før brannvesenet kom, og de selv ikke hadde noen mulighet til å slokke.

Dette systemet ble kjent ulovlig i Storbritannia, fordi det ble erklært som en fare for folkehelsa, men i Sørlige Afrika er det stadig flere som ser på muligheten for å innføre systemet, særlig der hvor det er lav betalingsevne.

Hele rapporten finner du her

Syk

2007-09-23T15:05:00.000+02:00

Som tidligere nevt klarte jeg å pådra meg en fin forkjølelse for litt siden. Jeg begynte å bli bra igjen og været ble meget bedre. Den første uka med ganske fint vær er nå over. Regn og vind preger igjen værbildet over Stellenbosch. Forhåpentligvis ikke lenge. I alle fall... Været be bedre, og jeg ble friskere. Fram til torsdag. Da hadde Øyvind (klassekamerat) grillfest for å feire bursdagen sin. Jeg sto ute i nærmere 3 timer på kvelden. Når jeg kom hjem var ikke halsen helt god og det ble et skikkelig tilbakefall. Fredagen tok hosten seg opp, og lørdag var jeg skikkelig innsauset, igjen. Nå må jeg kjøpe mer hostesaft for ellers klarer jeg ikke å ta meg til stort.

I morgen (mandag) er det Heritage Day, og derfor fri. Jeg vet ikke helt hva den dagen skal markere. Men den sammenfaller med National Braai Day. Om det er det samme, eller noe lokalt Afrikaansopplegg, eller bare noe handelsnæringen har funnet på vet jeg ikke, men grilling skal det bli i alle fall.

Hvis jeg blir frisk(ere) i løpet av nærmeste framtid skal jeg spille min første ordentlige pluimbalkamp på onsdag. Den kommer jeg nok til å tape, men det blir moro å prøve seg litt.

Spring break

2007-09-11T23:57:00.000+02:00

Nå er det lenge siden sist gang, og det har den enkle forklaringen at det har sjedd veldig lite. Jeg har riktignok pådratt meg en solid forkjølelse som jeg koser meg med, men ellers intet. Været har ikke bedret seg nevneverdig enda, selv om den offisielle første vårdagen er passert for snart 2 uker siden.

Nå er det altså vårferie, eller spring break, som det er kjent som her nede. 1 uke fri til å gjøre ett eller annet. Jeg gjør ingenting, bortsett fra å hoste.

For at denne posten ikke skal bli alt for kjedelig, her er et bilde av en søt kattepus:

TIA II

2007-08-23T23:42:00.000+02:00

Tidligere i år (23. mars) skrev jeg en blogg som het TIA, hvor jeg fortalte om Gregory som jeg gikk i klasse med. Han går ikke på universitetet lengre, og for noen dager siden fikk jeg vite hvorfor. Han strøk i alle fagene han tok, han brukte printerkvoten sin til å skrive ut pornobilder på fakultetets datarom og oppførte seg mildt sagt plagsomt ovenfor ganske mange jenter. For dette ble han belønnet med en jobb i Port Elisabeth.
Universitetet hadde altså all mulig grunn til å kaste han ut, men valgte heller å finne en jobb til han. Fordi onkelen hans er diplomat og høyt oppe i ANC. Faguttrykket for dette er patrimonialisme (som desverre er ganske utbredt i mange Afrikanske land). For enkelhets skyld kan det vel kalles korrupsjon, og det jeg vil påstå er totalt misforstått anti-diskrimineringspolitikk. Hvordan universitetet kan gjøre dette samtidig som de skal lære bort good governance med noen som helst troverdighet kan jeg ikke helt forstå.

Good food no substitute for ARVs (anti-retroviral drugs)

2007-08-22T17:49:00.000+02:00

Johannesburg: Good food is no substitute for anti-retroviral drugs in combating Aids. That’s the finding of an “exhaustive” study by top South African scientists of all scientific research on the links between improved nutrition and the treatment of HIV/Aids and tuberculosis (TB).
The 300-page report, released today, follows a study by a 15-member panel of the Academy of Science of SA, which started in 2005. The scientists “found no evidence that healthier eating is any substitute for correctly used medical drugs”, said its chief operations officer, Dr. Xola Mati. “One of our most important findings has been that nutrition is important for general health, but is not sufficient to contain either the HIV/Aids or the tuberculosis epidemic”, said panel member Dr. Dan Ncayiyana, editor of the South African Medical Journal.
“We need a well-nourished nation. But a well-fed population on its own is not going to resist HIV/Aids without anti-retroviral drugs.” (...)

Cape Times,
Wednesday, August 22, 2007

Kommentar er vel nesten overføldig, men jeg klarer ikke dy meg. Denne rapporten ble laget etter at helseministeren (!) som attpåtil er lege uttalte for noen år siden at et sunt kosthold var den beste medisinen mot HIV/Aids. Sammen med president Thabo Mbeki klarte hun å ødelegge ekstremt mye for Sør-Afrikas 5 millioner HIV/Aids positive ved å begynne dette sludderet med "alternativ Aidsforskning". Er det rart dette landet sliter, med ledere som det der?

Søndagstur

2007-08-19T22:58:00.000+02:00

I det fine været tok jeg meg en liten tur i nabolaget. I seg selv en ikke spesielt interresant ting å gjøre eller verdt å nevne, men i Sør-Afrika er det det. Livet i Sør-Afrika leves ikke på gata eller i offentlige rom. Det leves i inngjerdede hager eller på kjøpesentrene. Hvis man går ut er det for å gå 'inne' på et multisenter av typen Canal Walk eller på Waterfront, hvor det er trygt og sikkert. Kjøpesentrene er der den Sørafrikanske middelklassen lever sitt liv og utfolder seg sosialt. Etter at alle butikkene er stengt og bare kino og spisesteder er åpne er det fullt av mennesker inne på sentrene. Her spiser man søndagsfrokosten og her henger ungdommene. I trygge og overvåkede omgivelser passet på av ADT eller et av de andre kjempestore sikkerhetsselskapene i Sør-Afrika.Dette fører naturlig nok til at det er heller lite å gjøre ute på gata, og om man ikke er livredd for å gå på gata så har man ikke noen grunn til å gjøre det fordi alt er flyttet innendørs. Jeg har heller ikke vært noe særlig ute. Ei heller i mitt eget nabolag gjennom et halvt år. Og jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk når jeg går alene rundt med fotokameraet, selv om det bare var noen hundre meter utenfor porten vår.

Et 'hvitt' hus langs veien

Jeg gikk oppover veien forbi komplekset vårt. Litt oppover der kommer man til noe jeg antar er et farget middelklassestrøk med ganske velstelte hus i åsen ovenfor Cloetesville. Den første forskjellen man legger merke til er at gjerene rundt husene ikke er spissere eller høyere enn de ville vært i en hvilken som helst norsk forstad.
Den andre store forskjellen, og kanskje den aller største er at det er mennesker på gata og foran husene, og de hilste på meg(!). All den tid vi har bodd i Welgevonden har det virket som om folkene der har gjort sitt ytterste for å ikke hilse eller i det hele tatt få øyekontakt. Bare 200-300 meter unna hilste alle jeg gikk forbi. Kanskje fordi de ikke var vant til å se hvite gå (merk: Gå) rundt i strøket, eller kanskje det bare var normal høflighet. Uansett hva det var, er det første gang jeg har opplevd noe sånt i Sør-Afrika.

Videre følger noen bilder fra søndagsturen min....

Utsikt over Cloetesville
Utsikt over Kayamandi
Welgevonden
Kommentarer er hjertlig velkomne.

Ny toppnotering!

2007-08-18T16:22:00.000+02:00

Ikke på børsen selvsagt. Der går det den andre veien. Jeg mener naturligvis på gradestokken. I dag, etter mange tunge, kalde, våte, ekle dager ble det endelig skikkelig fint og varmt vær. I skrivende stund er temperaturen i Stellenbosch 26 grader, og når vi var en liten tur på butikken før i dag var den oppe i 28. Da begynner det å bli behagelig og akkurat passe. Været skal ikke holde seg så fint, men det er en herlig smaksprøve på hva som er i vente.

(Trykk på bildet for større utgave)

Sandwich

2007-08-14T20:34:00.000+02:00

Det hele begynte med noen nattlige fantasier Eirik hadde om en kjempestor sandwich han skulle lage seg. Så i dag har vi det til middag. En noe uortodoks rett i vårt ellers strenge matregime men noen utskeielser kan man unne seg.

Altså...Man finner fram de rette remedier. I dette tilfellet margarin, goudaost, kokt skinke, roastbiff ,grønnsaker (kommer tilbake til dem siden) og en 40 cm. lang baguett.
Bagutten ble skåret opp og innsiden smørt inn med margarin for å få en saftig og god sandwich. Majonestuben på bildet er der bare til pynt og ble ikke brukt. Den bare sto der fordi.. ja.. altså.. nok om det.
Jeg ser nokså profesjonell ut syns jeg. Grønnsakene har nå ankommet åstedet.Kjøtt, ost og grønnsaker legges inn i baguetten. Denne prosessen kalles påleggsprosessen, og når den er ferdig skal det se omtrent ut som på neste bilde...Nå er den så godt som ferdig. Men det mangler én viktig ingrediens før jeg kan si meg helt fornøyd......nemlig ett egg. Og vips! En slags middag. Bon Apetite

Pluimbal!

2007-08-14T00:06:00.000+02:00

Endelig! Etter å ha forsøkt siden vi kom fikk vi endelig spilt litt Pluimbal (Badminton for de uinvidde). Det ble en god og slitsom økt på omtrent 2 timer. Hvor mange av slagene som traff ramma på rekkersten tør jeg ikke spå om, men vi klartte jammen å ødelegge en fjærball i dag også, og følger dermed trenden vi begynte i vår.

Pluimbal er forøvrig det eneste ordet i Afrikaans det er verdt å huske. Dumt for dem at det er nederlandsk.

Løst tankespinn en søndag

2007-08-12T18:41:00.000+02:00

Jeg har kanskje kommet meg litt etter ferien for jeg begynner å tenke litt fag igjen. Aller helst i dusjen sånn at anledningen til å konkretisere eller få noe kontruktivt ut av tankene er minst mulig, så det blir stort sett med de ganske usammenhengende tankerekkene. Og stadig dukker det opp ett eller annet jeg angrer på at jeg ikke sa i en diskusjon i klassen eller spurte noen om sist gang jeg så dem. Den beste klokskapen er etterpåklokskapen åpenbart. Mye tid og energi kastet bort på ingenting i alle fall.

På fredag var det avskjedsfest for en i klassen som skal på utveksling til Europa. Jeg klarte å klemme den venstre skulderen i en automatisk skyvedør og hadde vondt i armen hele lørdagen. Natta tilbragte jeg sovende på gulvet (med undervarme) på kjøkkenet. Jeg sov bedre der enn i senga mi når jeg la meg skikkelig. På tross av mitt handicap klarte jeg mer eller mindre å lage en slags goulasj med strutsekjøtt til middag. Helt på husk.

Jeg har kjøpt en kake, en melketerte (Milk Tart for de lokale). Den er grusom. Det visste jeg godt fra før, for jeg har spist det ved noen flere anledninger. Har klart å presse i meg (og Eirik) rindt en fjerdedel til nå. Vet ikke hvem som må gi tapt først av meg og den. Den lukter ganske godt, men i det øyeblikket man setter tennene i den kremaktige konsistensen så vet man at man bokstavelig talt gaper over for mye. I dag derimot kjøpte jeg norsk krepsehaler på Spar. De smaker sikker ikke noe godt engang, men er omtrent den dyreste enkeltvaren jeg noen gang ha kjøpt på butikken. Nesten 80 kroner kostet den.

Jeg klarer ikke skrive verken særlig bra eller fornuftig. Det plager meg, for jeg veit at jeg egentlig ikke er så verst til å skrive. Men blogformen har jeg så avgjort ikke fått taket på...

Tilbake igjen og på tur

2007-08-05T12:34:00.000+02:00

De første ukene her nede har egentlig ikke vært så mye å skrive om. Bare småting, og ingen bilder verdt å vise et større publikum. For det meste av tiden har jeg forsøkt så godt jeg kunne å holde meg inne hvor det er undervarme og behagelig framfor å gå ut i regnet og vinden som det har vært så mye av her i det siste.

Jeg og Eirik har gjort et par nokså resultatløse forsøk på å få spilt badminton (eller Pluimbal som det heter på Afrikaans) men klubben er så opptatt med turneringer at alt vårt strev til nå bare har resultert i 20 minutters spill.

For å gjøre noe annet enn å bare sture hjemme tok vi forrige helg en tur til Canal Walk (det enorme kjøpesenteret utenfor Cape Town) og surra der, og så Transformers filmen på kino.

Denne helgen var det endelig fint vær, så da tok vi en tur oppover langs vestkysten. Vest for Paarl, gjennom Malmesbury og Vredensburg til Saldahna. Derfra nedover langs kysten forbi Koeberg atomkraftverk, Milnerton og til Canal Walk hvor vi så Simpsons - The Movie og spiste middag på kinarestauranten. Hele turen ble på i underkant av 400 kilometer og vi var hjemmefra i omtrent 8 timer, kinoen inkludert. Det går fort når fartsgrensa enten er 100 eller 120 på veiene.

Bilder følger...Først et lite kart..

Paarlsfjellene
Hopefield

Hovedgata i VredensburgSlummen utenfor Vredensburg
Stålverket ved SaldanhaDen lille byen YsterfonteinKoeberg atomkraftverk (eneste kommersielt drevne atomkraftverk i Afrika)
Og til slutt.. City Bowl i Cape Town

Frisk

2007-06-04T15:05:00.000+02:00

Både jeg, og alle andre kan være glade til for at jeg verken trenger eller har noe ønske om å dele de siste dagenes opplevelser med andre. Uten å gå noe nærmere inn på det har jeg vært i en situasjon som daglig dreper barn i fattige deler av verden, og det har jeg absolutt ingen problemer med å forstå. På 3 dager gikk jeg én kilo ned i vekt, antagelig mest på grunn av væsketap.

Men nok om det. Nå er jeg sånn etterhvert blitt noenlunde frisk og kan begynne å nyte ferien for det den er verdt. Må bare finne på ting å gjøre og steder å dra.

Hjemme

2007-06-02T15:25:00.000+02:00

Da er jeg hjemme i Norge igjen for en liten stund.

Jeg hadde planer om å ta med et par flasker vin fra Stellenbosch hjem. Så siste dagen vi var der var jeg innom en alkoholbutikk og så meg ut noen flasker. Jeg kjøpte dem ikke, siden det ville være så tungvindt å slepe dem meg meg helt bort til bilen, som jeg av en eller annen grunn tenke at var parkert der vi pleide å parkere. Ville være mye enklere å kjøpe i en av butikkene som lå like ved. Når det gikk opp for meg at vi slettes ikke hadde parkert der var det for seint. Men det gjorde ingenting siden jeg kunne kjøpe noe på taxfree butikken på flyplassen. Der ble jeg i midlertid fortalt at siden vi reiste gjennom Amsterdam var det bare å glemme, siden Schipol var en av de strengeste flyplassene i verden når det kom til kontroll med flytende væsker. Om det så ut som vin aldri så mye. Enden på visa ble at jeg kjøpe Stellenboschvin på Gardermoen.

Ellers var turen ganske kjedelig. Jeg sov nesten ikke noe, så da jeg kom til Gardermoen var jeg sånn passe sur og irritert, og bedre ble det ikke av at toget jeg tok var kjempemasse forsinket og vognen min full av fjortiser fra Lillestrøm. Regnværet hjalp heller ikke på humøret.

Nå, noen dager etter hjemkomsten har jeg klart å få meg en solid magasjau, sånn at jeg ikke er i stand til å nyte ferien noe videre, men heller må holde meg inne og i umiddelbar nærhet til badet. Ikke får jeg sove om natten heller. Håper det blir bedre etterhvert.

Endelig ferdig!

2007-05-29T08:11:00.000+02:00

Den siste uken har vært én sammenhengende maratonøvelse med oppgaveskriving dagen lang. Oppgaven i IR klarte jeg å bli ferdig med på søndag, mens oppgaven i forskningsmetode enda trenger litt finpuss før den leveres seinere i dag. Når det er overstått er det ferietid, og det syns jeg egentlig er ganske velfortjent. Fant ut i går at bilen vår har fått en liten oljelekasje, som vi hadde trodd at kanskje lot seg ordnes i dag, men på verkstedet var det fullbooket for dagen, så da får vi nesten bare la den stå i garasjen så lenge og regne med at det går bra.

Hvordan det går med Afrika de 7 ukene jeg er borte vet jeg ikke helt, men neppe så mye verre enn når jeg er her (Er nok bare Benni som merker vårt fravær, ettersom vi sørget for en ganske grei reallønnsvekst for han).

Men takk for meg for denne gang Afrika, også sees vi igjen i slutten av Juli.

Innspurt

2007-05-13T18:20:00.000+02:00

Nå er det bare i overkant av 2 uker igjen før vi er ferdige med første semester og drar hjem til Norge på ferie. Før vi kan senke skuldrene og sette oss til å sove på flyet skal vi ha skrevet en oppgave i Conflicts in Africa (som jeg i skrivende stund ikke har kommet så langt på som jeg kunne ønsket meg), en oppgave i International Relations Theory og skrive ferdig et research proposal. Siste frist for innlevering er samme dagen vi reiser. Conflict oppgaven skal leveres 17 mai, men siden vi skal til Cape Town og feire grunnlovsdagen må den være ferdig før.

Det er flere ting jeg gjerne skulle fått gjort før jeg reiser hjem, og ingen av de tingene er nevnt over. Det er dårlig for motivasjonen, og innsatsen blir deretter...Table Mountain sett fra flyplassen

Vi har vært noen ganger på flyplassen for å se om det var mulig å booke om billettene våre. Jeg kunne gjøre det helt fint, noe som betyr at jeg ikke trenger ny billett når jeg skal hjem på juleferie i desember. Kjekt. Sist gang vi dro dit kjørte vi innom slummen på veien for å prøve å ta noen bilder utover Kayelitcha i solnedgang. Desverre ble det for mørkt, og jeg fant ikke et så godt sted å ta bilde av som jeg ønsket meg. Å ferdes i utkanten av slummen etter mørkets frambrudd er ikke noe jeg vil anbefale egentlig, men vi kom oss helskinnet både fram og tilbake (i motsetning til en flaggermus som ble overkjørt like ved bilen vår).Kayelitcha etter nattens frambrudd

Av annet å fortelle så har vi begynt å spille badminton og det er moro, men siden det er en del år siden sist er kroppen ikke helt vant til bevegelsene. Noe som resulterte i vonde armer og rygg. Da var det veldig godt med en halvtimes rygg- og nakkemassasje i går. Tror jeg skal unne meg en halvtime til før jeg drar hjem.

Langtur!

2007-05-01T20:26:00.000+02:00

Vi har hatt langhelg siden torsdag, men enda ikke kommet oss av gårde noe sted. Været som har regjert mange av dagene har ikke vært særlig inviterende til noen tur heller. I dag derimot var det finfint vær med rundt 23 grader mesteparten av dagen, så vi dro av gårde for å oppleve den attraksjonen vi ble frarøvet i påsken, nemlig Cape Point, helt sør på Cape Peninsula.
Denne gangen dro vi ut i god tid, og startet rundt 11 tror jeg hjemmefra. Turen nedover tok rundt halvannen time, og på veien stoppet vi for å ta bilde av noen bavianer som hadde stjålet potetgullet til noen folk. De satt stille og rolig midt i veien og tok for seg.

Vel framme helt lengst sør på halvøya gikk vi opp og rundt på Cape Point, som vi i vår viløfarelse har trodd var det samme som Kapp det Gode Håp. Noe det selvsagt ikke er. (Kapp det Gode Håp ligger et par kilometer mot nordvest). Fra parkeringsplassen kan man ta en liten funicular hvis man enten er skrøpelig til beins eller lat, opp til fyrtårnet som ligger 209 stupbratte meter over vannflaten. Vi valgte å gå. På veien så vi masse små firfirsler/øgler som koste seg i sola, og en pussig skapning som lignet litt både på et marsvin og en bever, en Cape Hyrax.

Det nye fyrtårnet på Cape Point. Kraftigste fyret i Sør-Afrika

Etter å ha sett oss rundt på Cape Point, og gått turen som skal ta halvannen time, men som vi gikk på under halvparten kjørte vi bort til Kapp det Gode Håp, og gikk opp på klippen der. På veien ut av parken så vi enda noen flere bavianer og et par struts som ruslet i veikanten. Siden det er kjedelig å kjøre samme vei fram og tilbake tok vi en annen, og en del lengre vei hjemover og kjørte på vestsiden av halvøya opp til Camps Bay, N2 fra sentrum og samme veien siste stykket inn til Stellenbosch. Da var vi så sultne at siden butikken ikke hadde kjøttdeig til å lage Spaghetti Bolognese dro vi bare McDonalds og kjøpte noe slags Mc'mat' vi ble littegrann Mcmette av.
Hele turen ble på over 220 kilometer husker jeg ikke helt feil.

Zangief og DJ Pedro-Anne

2007-04-29T11:49:00.000+02:00

Alle er kanskje ikke kjent med Street Fighter II karakteren Zangief. For å gjøre en lang historie kort, så er han en skikkelig badass som liker å wresle med bjørner i Sibir. Etter Street Fighter II forsvant han litt ut av min bevissthet, men nå er han tilbake. Det høres kanskje utrolig ut, men han går faktisk i klassen min. Han har ikke vært der så mye som jeg kunne ønske meg, men det lille jeg har sett av hans gjøren og laden er kjempetøft. Vi har sett han kaste fra seg en sigarettstump på en utrolig kul måte og i Riskanlyse snakket han hele tiden om hvor elendig det ville være å investere i gruveindustrien i Mali. I det siste har han ikke vært her så mye (antagelig savnet han å wresle bjørner så fælt at han dro til Kruger-parken for å slåss med Flodhest og Nesehorn), men vi hadde den store ære av å ta heisen med han for litt siden.

En annen i klassen vår som er veldig kul er Pedro-Anne. De som har facebook kan se at hun kaller seg Petro-Anne der, men det er selvsagt bare tøys. Når hun ikke sitter bittelitt anonym på ett av de bakerste bordene i klasserommet er hun DJ på de hotteste klubbene i Johannesburg og Durban. Innimellom så rapper hun også, da under artistnavnet MC Pedro-Anne og har noen helt ville battles med gangerrappere fra USA. De taper hver gang og syns det er kjempeflaut. Noen ganger får hun littegrann support fra Crewet sitt, og særlig MC Nasi Goreng står fremst i rekka. Hun har masse andre fantastiske egenskaper også, men det hadde tatt så mye tid å ramse dem opp her...

Jeg har en kul klasse, og kanskje litt for mye fritid å tenke opp absurditeteter på.

Lenge siden nå...

2007-04-26T10:03:00.000+02:00

Det har ikke blitt mye skriving av blogg de siste ukene. Har vel ikke heller vært så veldig mye å skrive om, bortsett fra lange og mange timer med skriving og jobbing. I løpet av de to siste ukene har vi hatt et større gruppearbeid i metode, en oppgave på 2500-3000 ord i Conflicts in Africa og 15-20 sider med Risk-analyse å gjøre ferdig.
Men det har blitt tid til bittelitt mer. Jeg har forsøkt å spille tennis. Det var veldig mye vanskeligere enn jeg trodde, og i forhold til de andre som spiller er jeg og Eirik ganske så elendige, men noe sted må man tross alt begynne. I går prøvde jeg også skikkelig massasje for første gang, og det var en opplevelse som inviterer til gjentagelse. Kanskje med litt mer fokus på nakke og skuldre neste gang.

I dag høljregner det og ser ganske høstete ut, det skal det visst gjøre i morgen også, som forøvrig er 'Freedom Day' eller noe sånt, og begynnelsen på en langhelg som strekker seg til onsdag for vår del. Vi hadde noen vage planer om å kjøre til Windhoek i Namibia, som er 1600 km. unna, men 4 dager i bil fristet ikke mer enn at vi utsetter de planene på ubestemt tid. Hva vi gjør nå er jeg jammen ikke sikker på.

Tur i slummen

2007-04-04T10:09:00.000+02:00

Eirik har fått besøk av sine foreldre, så da er det på tide å være turist igjen. Dessuten er det påskeferie. Denne gangen var vi vel litt mer sosialt bevisste turister enn sist gang. Turen gikk til District Six og Cape Flats.District Six var en bydel i Cape Town som i perioden rundt 1950 til inn på 80-tallet en gang ble revet ned og innbyggerene tvangsflyttet av Apartheidregimet under ledelse av P. W. Botha. 60.000 mennesker som levde i den multikulturelle bydelen ble flyttet. De svarte, som var verdt minst, ble flyttet lengst ut i slummen på Cape Flats, mens fargede kunne bo litt nærmere byen. Det eneste som står igjen av bydelen nå er noen få kirker og et par moskeeer. Noen begynner så smått å flytte tilbake igjen, kanskje 20-25 år etter at de ble tvangsflyttet.
Etter å ha besøkt museet dro vi ut til en av Townshipene som ligger nærmest byen, ikke langt unna det gamle kullkraftverket. Her besøkte vi et barnehjem for små barn (0-6 år). Mange av de minste barna blir forlatt av mødrene sine som ofte ikke er mer enn 14-15 år og ute av stand til å ta vare på en liten unge, eller kanskje også seg selv for den del. Når vi skulle dra videre var det 2 barn som også skulle dra. De hadde blitt adoptert og fått en ny famile i Eastern Cape, kanskje 100 mil unna.
Herfra fortsatte vi videre inn i slummen og helt bort til Khayelitsha, som er den største og eldste slummen på Cape Flats. Her bor det, i følge guiden vår, mellom 1 og 1,3 millioner mennesker. På et område som stort sett består av sand og myr. Regjeringen har sørget for strøm til omtrent alle, og skolene her er gratis (i motsetning til 'finere' skoler i bedre deler av byen). Vi besøkte noen mennesker som har funnet måter å gjøre en forskjell både for seg selv og for sine omgivelser. En dame driver et Bed & Breakfast midt i slummen som utrolig nok er fullbooket mesteparten av tiden. Besøkende fra hele verden tar seg en tur hit. Vi besøkte også ei dame som driver et kjøkken som serverer mat til over 300 mennesker om dagen og en mann som livnærer familen sin med å lage blomster av brusbokser og lignende.Det er enormt mye kriminalitet i slummen, og mesteparten går naturligvis utover de som bor der. Derfor hersker det en knallhard indre justis. Hvis noen stjeler noe bør de håpe at det er politiet som får tak i dem og ikke lokalbefolkningen. Hvis de blir tatt av beboere vil de omtrent lynsjes, og hvis de ikke slås i hjel på stedet blir de kanskje liggende for å dø. Guiden vår sa at det sendte ut et sterkt signal til dem som måtte tenke på å forsøke seg...Også var det en søt kosete pusekatt der...:)
Mange bilder denne gangen, men det er bedre med illustrerende bilder enn å prøve å beskrive sånne ting...

Dagens Politiske bilder

2007-03-25T15:55:00.000+02:00

Her kommer dagens politiske bilder. En bildeserie jeg ikke vet om jeg kommer til å fortsette utover denne ene gangen, så følg spent med.

Rett ovenfor der vi bor er det en byggeplass hvor man bygger en hel masse nye hus, og noen butikke etterhvert. Disse bildene er ment å illustrere litt hvordan ting fungerer her nede i parksis til tross for alle fine ord om at Sør-Afrika er et annet samfunn nå, enn for 20 år siden.

In english:
This the Political pictures of the day. If I will continue to post pictures in this series we don't know so stay tuned.

Right next to where I live there is a contruction site where they are building a lot of new houses, and a few stores eventually. These two pictures are ment to illustrate what the working life is like down here, despite what people want to belive about South Africa being a totally different society now compared to 20 years ago.

'TIA'

2007-03-23T18:39:00.000+02:00

Når man av og til enkelt skal forklare hvorfor noe er som det er her nede sier man bare TIA (This Is Africa) og alle som er kjent med termen nikker stort sett samtykkende. Det kan være en diskusjon om kjøring i fylla hvor det kommer opp at man kan stoppes av politiet (noe som etter sigende ikke skjer i Stellenbosch), men da er det bare å bestikke dem med et par hundre rand. Og ting som det.

I klassen vår går det en fyr... Han dukket opp i 2 eller 3 uke vi hadde forelesning. Han kommer konsekvent for seint til alle forelesningene, gjerne så han ikke får tatt de små prøvene vi har på begynnelsen av metode -og IR-teori forelesningene. Han avbryter foreleser for å holde innlegg om de utroligste ting som gjerne ikke er relavante for emnet i det hele tatt på mange minutter om gangen, og virker ikke som om han egentlig har noe som helst å gjøre på en forelesning på masternivå. Han har for lenge siden brukt opp fraværskvota si, og har blitt snakket til av programansvarlig ved minst én anledning uten at det hjalp det minste.
Jeg er på samme gruppe som han på et prosjekt som teller 30% av karakteren i metode.

Hva har dette med TIA å gjøre? Joda, det er mistanker om at han har forfalsket papirene sine, og at han har slekt eller noe sånt ganske høyt oppe i ANC. Klarer man bare såvidt å bestå en mastergrad og har de riktige kontaktene er man nok sikret en ganske god jobb. Hvorfor? Fordi TIA.

Det er altså ikke sikkert at papirene hans er forfalsket eller at det er korrupsjon involvert...

Century City

2007-03-19T17:09:00.000+02:00

Nå har vi vært i Cape Town to helger på rad, så det ville vært dumt å ødelegge rekka med å ikke dra denne gangen også. Ikke helt inn til Cape Town, men til Century City. Et helt nybygd område en knapp mil utenfor sentrum langs motorveien. Det er faktisk så nybygd at det ikke er helt ferdig enda, men kjøpesentret, Canal Walk er det. Med 400 butikker, 20 kinosaler og masse mere ting er det Afrikas største. Pent og pyntelig fordelt utover 125.000 kvadratmeter. I utgangspunktet er jeg ikke så veldig begeistret for kjøpesentre, men dette var litt facinerende. Ikke hva butikker angår, siden det var stort sett de samme butikkene som finnes både på Victoria Wharf på Waterfront og i Tyger Valley, men mest på grunn av arkitekturen.
Utenpå har hele området noe de arabiske sheikene som har finansiert byggingen en stil som kaller Cape Venesiansk, med grønne kupler og ornamenter. Ganske harry og historieløst riktignok, men facinerende lik fullt. Innvendig er stilen mer i en blanding av nyklassisk og victoriansk stil, men smijern, fresker og søyler litt om hverandre. Ganske facinerende egentlig.
Når vi spiste kinamat på et av spisestedene der, beit jeg meg godt i munnen, og det gjør vondt enda...

Hvis du ikke er helt fornøyd med hva jeg skrev her kan du alltids se hva Eirik skrev om den samme turen...

Helikopertur forsøk 2

2007-03-11T12:44:00.000+02:00

Sist helg når vi egentlig skulle fly helikopter var det møkkavær, men denne gangen var det strående sol. Det var samme mannskap som sist, bestående av undertegnede, Eirik, Vibeke, Daniel og Olav. Daniel var for fyllesjuk til å bli med, så han ble igjen på helikopterbasen.Vi ble riktignok litt bekymret når vi kjørte inn mot Cape Town og kom ut for noe veldig lokale tunge brune skyer, men de viste seg å ikke bli noe problem.

Vi hadde valgt noe som heter Two Oceans tour, en halvtime i åpent helikopter utover vestsiden av Cape Peninsula, før vi krysset over halvøya og fløy opp langs False Bay og langsetter Table Mountain/Devils Peak tilbake igjen. En fantastisk tur som så avgjort var verdt de 900 Randene det kostet. Eneste ulempen var at mitt nyklippede hår pisket meg i øyenen og ansiktet og ble voldsomt flokete.
Etterpå dro vi ut til Ocean Point og badet i det store saltvannsbassenget som ligger der. Bortsett fra at jeg ikke er noe begeistret for å svelge saltvann var det en herlig opplevelse. Vannet holdt småpene 24 grader, og vi hadde god plass å boltre oss på.

Pavilion Place og svømmebassenget sett fra helikopteret

Etter en slags middag dro vi opp til Table Mountain for å igjen nyte solnedgangen, som jo er så nydelig der oppe fra. Vi valgte en alternativ rute og kjørte 'bakveien' opp til taubanen i stedet for den vanlige veien gjennom sentrum. Variasjon er bra.

Daniel i solnedgang

Sorry. Wrong number...

2007-03-07T13:14:00.000+02:00

Noen er uheldige når de får utdelt 'håndbagasje', jeg vet ikke om jeg var det, men jeg trakk åpenbart ikke vinnerloddet når vi fikk oss nye Sør-Afrikanske telefonnummer på flyplassen dagen vi ankom. Nummeret er relativt enkelt å huske og sånne ting, men det har nok vært flittig i bruk før jeg fikk det. Til nå har jeg fått over 10 oppringninger fra det samme stedet som spør etter en eller annen fyr jeg ikke oppfatter navnet på. Noen av gangene har jeg spurt hva som gjør at de aldri er i stand til å endre telefonlistene, men stort sett sier jeg bare at det er feil nummer. Neste gang skal jeg late som om jeg er denne fyren for å kanskje finne ut hva dette er snakk om.

Som om ikke det var nok får jeg SMS-reklame for billige lån eller noe sånt på Afrikaans omtrent hver dag.

Lurer på hva jeg gjorde galt denne gangen for å straffes på en slik måte.

Språk

2007-03-06T08:48:00.000+02:00

Det er mange språk i Sør-Afrika, og derfor er det veldig kjekt at engelsk er lingua franca (hvordan det nå skrives) her nede.

Det er noen ting jeg skulle ønske jeg klarte å si, ikke på Afrikaans (kanskje med unntak av: "Slutt å snakk dette røverspråket. Det er stygt og ligner ikke grisen og er fullt av masse ekle strupelyder), ikke på IsiZulu, ikke på IsiXhosa (som de fleste svarte heromkring snakker), ikke på Sepedi, ikke på Setswana, ikke på Sesoto (som de sikkert snakker i Lesotho. hihi), ikke på Xitsonga og heller ikke på engelsk.

Det er noen ting jeg ikke klarer å si på norsk, og det er dumt.

Møkkavær...

2007-03-04T12:48:00.000+02:00

I går var planen at vi skulle til Cape Town og kjøre helikopter utover Cape Peninsula. Været ville det i midlertid annerledes. Dagen begynte overskyet og når vi kjørte ned til sentrum av Stellenbosch for å hente Daniel og Olav begynte det å regne.

Vibeke, Daniel og Olav i bilen

På vei ut fra parkeringsplassen på Tyger Valley kjøpesenter ringte helikopterselskapet og sa at de ikke fløy den dagen på grunn av vinden. Hadde de fløyet ville vi ikke sett stort, for skyene hang tunge over byen. Siden verken Daniel, Olav eller Eiriks kjæreste hadde vært i Cape Town før dro vi til Waterfront i stedet. Der var det også en engelskaktig pub hvor de viste fotballkampen mellom Liverpool og Machester United, så for de i følge som likte den slags koste seg på tross av været. For oss andre (meg i alle fall) gikk det greit. Været letnet litt mens vi satt der også.

Etterpå dro vi til Ocean Point, for å nyte utsikten fra toppen av Cape Town Ritz Hotel. I døra ble vi stoppet av portieren som egentlig ikke ville la oss slippe inn, men Olav sa at det var med en norsk fortograf med og spurte pent, så da gikk det greit.
Utsikten var ikke så god som jeg kunne ønske meg, men artig likevel.

Nå hadde skyene letnet såpass mye at Signal Hill var skyfri så vi kjørte opp dit for å nyte utsikten der oppe fra også. Omtrent 2 minutter etter at vi hadde gått ut av bilen begynte det å regne, så det ble ikke veldig mye nytelse der oppe...

På motorveien hjem regnet det så voldsomt at det lå flere centimeter vann i veibanen.

Kattepusen

2007-02-27T22:18:00.000+02:00

Det er en hel del små hunder i nabolaget vårt som løper rundt på gata og bjeffer fra tidlig om morgenen sånn at jeg våkner. Men det er også en katt som holder til her. Den er svart (til og med svart på snuten) og ganske stor, så stor at Ragnhild et lite øyeblikk trodde det var en hund.

Den har sittet i garsjen vår noen ganger, men hver gang jeg ville gå bort til den og kose gikk den sin vei. Men ikke i dag. I dag kom pusen bort til meg og lot meg klappe og klø den i sikkert 10-15 minutter. Jeg er glad i kattepuser.

Fotografering forbudt

2007-02-25T18:31:00.000+02:00

I dag tok jeg en liten tur rundt her vi bor for å bli litt bedre kjent med omgivelsene. Det var ganske så varmt, så jeg kjente svetten renne nedover ryggen hele tiden. Var ikke så mye spennende oppover. Alt var murt inne sånn stort sett, så det var bare mur å ta bilde av. Det er visst forresten ikke meningen at man skal gå så mye her, siden det ikke finnes noe fortau...

På vei tilbake igjen ble jeg mer eller mindre stoppet i porten av en vakt som skulle fortelle meg at fotografering var forbudt inne på området. Det er jo tross alt privat eiendom. For anledningen hadde jeg ikke med med adgangskortet, siden man ikke trenger det når man går. Han hentet sjefen sin som skrev ned adresse, navn og telefonnummer. Så han visste hvem han skulle ta tak i hvis noen klagde over å bli fotografert. Det absolutte fotoforbudet gjalt bare besøkende, og han var ikke helt sikker på hva reglene var for beboere. Jeg var så forståelsesfull og trivelig som jeg bare klarte men dette må være noe av det dummeste jeg har vært borti. I ettertid hadde jeg egentlig hatt lyst til å være skikkelig lite samarbeidsvillig og ordnetlig sint, men det hadde neppe gitt noe godt resultat.

...things are a little more relaxed in Africa.

2007-02-23T17:06:00.000+02:00

"Service is not prompt - things are a little more relaxed in Africa". Dette står å lese i heftet de internasjonale studentene har fått utdelt fra det internasjonale kontoret på universitetet. Og det stemmer veldig godt. Folk har som regel veldig god tid i forhold til hva jeg er vant til hjemme. Hvis noe(egentlig hva som helst) skjer i løpet av den tiden man blir fortalt at det skal er det en positiv overraskelse.

På mandag i forrige uke bestilte jeg nye briller. De skulle komme på fredag eller lørdag ble jeg fortalt. Uansett skulle de ringe når brillene var klare til henting. Jeg har fått opptil flere forsikringer om at jeg skal bli oppringt når noe har vært klart uten at det nødvendigvis var tilfellet, så jeg valgte å komme innom på mandag for sikkerhets skyld. De var fortsatt ikke ferdige. Dette gjentok seg et par ganger til før de i går ringte og sa at brillene var klare til henting... en uke etter hva jeg ble fortalt i begynnelsen.

For rundt 2 uker siden ringte jeg til sportsbyrået på universitetet for å høre om det var mulig å få spilt bordtennis noe sted. Ingen der kunne hjelpe meg, men de skulle ringe meg tilbake når de visste noe. Jeg har enda ikke hørt noe.

Og sånn kunne jeg egentlig holdt på en stund til, men da hadde jeg bare virker som en sur utålmodig fyr (mer enn jeg er).

Nå vi var på en farmstall like ved der vi bor for å kjøpe juice (den beste i hele verden omtrent) benyttet hun som for anledningen var sjef i butikken anledningen til å klage over hvor treige og lite arbeidssomme arbeiderne på gården var, siden vi var fra Norge og sikkert vant til helt andre tilstander. Men det var visst forskjell etter hvor de kom fra syns hun. De fra Zimbabwe var visst ganske udugelige, mens en fyr fra Mosambique var riktig så flink.

Ny bil

2007-02-20T23:45:00.000+02:00

Så fikk vi til slutt ordnet med en ny bil. Siden vi kom ned hit har vi kjørt en rød Chico (en billig VW-bil uten noe ekstrautstyr av typen aircondition f.eks), men i forrige uke tok vi oss en tur rundt i diverse bruktbilbutikker i Somerset West og Strand og så etter bil. Den ene stedet ble vi nesten lurt til å kjøpe en bil vi egentlig ikke ville ha av en sjømannaktig selger som ikke akkurat virket veldig tillitsfull.

Den nye bilen foran huset vårt

Vi endte opp med en Golf 4 serie 2002 modell (ikke at jeg har peiling på bil) som kostet oss drøye 80.000 norske kroner. Med gjensalgsverdien sparer vi minst 30.000 på å eie denne bilen enn hva det ville kostet oss å leie en bil hele den tiden vi skal bo her nede. Den bilen har også jeg tenkt å lære meg å kjøre så snart det lar seg gjøre (men som med alt annet her i landet tar formelle ting tid...). Gratulerer til oss med bilkjøpet!

Å gå i banken

2007-02-13T20:54:00.000+02:00

... er ingen enkel affære i Sør-Afrika. Om det er like kranglete og vanskelig som i Storbritannia vet jeg ikke, men hvis man vil noe som helst bør man sette av et par timers tid.

Når jeg skulle få meg en bankkonto her nede måtte jeg ha med et brev fra det internasjonale kontoret på universitetet og passet mitt. Så måtte jeg snakke med filialsjefen, som sendte meg videre til en annen dame som tok et par kopier av passet mitt og fyllte ut masse skjemaer på PCen sin, som hun skreiv ut, for å bruke det som sto der til å fylle ut enda flere skjemaer. Det tok rundt en halvtime, hvor jeg stort sett satt og så på. Andre i klassen var mindre heldige enn meg og bruke to timer på denne pussige øvelsen.

I går skulle jeg sette opp en avtalegiro for betaling av husleie. Passet måtte kopieres selvsagt, som hver gang man er i banken. Selv om man bare skal se på saldoen... Men av en eller annen grunn virket ikke banksystemet, så funksjonæren prøve en stund i skranken, før han gikk inn på bakrommet og holdt på der i et kvarters tid. Så fikk jeg beskjed om å vente, og det kunne jeg selvsagt gjøre. Etter omtrent en time ble vi bedt om å komme tilbake senere på dagen eller dagen etter. Så vi kom tilbake i dag, og nå virket datasystemene deres etter bare en kort omstart av datamaskinen og det tok bare en halvtime å sette opp avtalegiroen... som det ville tatt omtrent 2 minutter å ordne hjemme i nettbanken.

Cape Town og fest

2007-02-11T15:06:00.000+02:00

I går dro jeg, Eirik og et par jenter i klassen til Cape Town på lørdagsutflukt. Denne gangen var det V & AWaterfront vi besøkte. Waterfront er Cape Towns svar på Aker brygge, sånn enkelt fortalt. Et tidligere havneområde som har blitt bygd ut til et ekslusivt shopping- og turiststrøk.

Været var ikke det beste, med skyer og regn som truet oppe i skyene, så å sitte ute å spise var ikke den fantastiske opplevelsen det kunne ha vært. Strutseburgeren var ikke så god som jeg kunne ønsket meg heller...

Derimot var Akvariet så absolutt verdt besøket og de 55 randene det kostet å komme inn. Vi fikk med oss matingen av både selene og pingvinene.

Vi fant i midlertid ut at sel ikke var så veldig eksotisk, siden det lå en del av dem på noen brygger nedenfor akvariet og slappet av, og ikke brydde seg så veldig mye om verden rundt seg. Turister (oss inkludert) fant dem derimot veldig facinerende.

Til tross for det heller lite sommeraktige været klarte jeg å bli riktig så solbrent på armene, så da lærte jeg at jeg alltid må smøre meg med solkrem uansett, selv om det ikke er noe videre sol.

På kvelden var det innflyttingsfest hos Øyvind i klassen. Vi startet med å ha voerspiel hos de samme som vi var i Cape Town med, og festet ut i de små timer, og hadde det i grunn riktig så bra. Jeg er litt pysete, så kamera ble ikke medbrakt, men regner med at andre tok seg av den biten.

Mine mål med oppholdet

2007-02-08T19:50:00.000+02:00

En i klassen sa det veldig godt. Målet for oppholdet her nede var å ikke få kjønnssykdommer, ikke hudkreft, men derimot en mastergrad. Jeg er helt enig.

Apartheid 13 år etter

2007-02-08T16:04:00.000+02:00

Dette er bare noen refleksjoner jeg har gjort meg rundt samfunnet vi nå skal være en del av, og trenger slettes ikke å være riktig for hvordan ting faktisk er.

Apartheid ble formelt opphevet i Sør-Afrika ved valget i 1994 hvor Nelson Mandela ble valgt til landets første svarte president. Etter dette fikk landet verdens mest liberale grunnlov hva antidiskriminering angår. Til og med seksuelle minoriteter er eksplisitt nevnt i grunnloven, som det eneste stedet i verden.

Tidligere statskontrollerte bedrifter hvor hvite hadde alle funksjonsnærfunksjoner har blitt privatisert, og det er mange svarte i det Sør-Afrikanske næringslivet. Under Apartheid var alle hvite garantert jobb, men også i dag, hvor den offisielle arbeidsledigheten er på rundt 30%, og i realiteten antagelig mye høyere, finner man vel knapt noen hvite i ledighetskø. Og ingen i de enorme townshipene som strekker seg langsetter motorveien ut fra Cape Town er hvite.

Ut fra mine egne observasjoner så langt er det forsatt sånn at hvite har viktige jobber som krever en hvis grad av høyere utdanning, men svarte gjerne har enkle manuelle jobber, som å sitte i kassa på butikken, plukke søppel, som vaktmannskaper, parkeringsvakt osv...

Den hvite minoriteten på knappe 10% utgjør en relativt rik middelklasse som forsatt, 13 år etter apartheid, sitter med bukten og begge endene, og kan innenfor sine strømgjerder, voktede porter og låste dører leve et uforstyrret og behagelig liv, bare avbrutt av den paranoide frykter for den skumle verden som lurer utenfor. En frykt som er ganske forståelig med tanke på at Sør-Afrika er et av verdens mest voldelige samfunn, selv om mesteparten av volden blir begått av svarte mot andre svarte i de fattige bydelene. (Som et eksempel ble det i fjor rapportert om i underkant av 50.000 voldtekter, hvorav 10.000 mot små barn) (Kilde: Cape Times)

Bilder:
Kayamandi like ved Stellenbosch
Crossroads like ved Cape Town Int. Airport

Ny blogg og greier

2007-02-08T15:56:00.000+02:00

Dette er nytt og spennende, både bloggen og Sør-Afrika (skjønt jeg har bodd her nede i noen uker allerede). Jeg skal forsøke å oppdatere bloggen noenlunde regelmessig, men kan ikke love noe. Vær snill og legg inn en kommentar en gang i mellom, det gjør meg glad:)

Jeg har skrevet noen blogger andre steder som jeg vil flytte hit med det første.