...fra å legge ut denne artiklen jeg fant på Mail & Guardian (Sør-Afrikas beste avis forøvrig). Det er min Sør-Afrikanske ynglings'kjendis', Erkebiskop Emiritus Desmond Tutu som er i farten.
Tutu blasts Anglican church for gay 'obsession'
Anglican Archbishop Desmond Tutu has slammed the church for being "obsessed" with homosexuality, in a BBC radio programme to be broadcast
Tuesday.
The South African 1984 Nobel Peace Prize winner, 76, said he felt ashamed of his church for its attitude towards gays.
He also criticised Rowan Williams, the Archbishop of Canterbury and the leader of the world's Anglicans, for not demonstrating the attributes of a "welcoming God".
"Our world is facing problems -- poverty, HIV and Aids -- a devastating pandemic, and conflict," Tutu said.
"God must be weeping looking at some of the atrocities that we commit against one another.
"In the face of all of that, our church, especially the Anglican church, at this time is almost obsessed with questions of human sexuality."
He said the Anglican church had appeared "extraordinarily homophobic" during the row over whether the openly gay priest Gene Robinson should be allowed to become the bishop of New Hampshire.
Tutu said he was "saddened and "ashamed" of the church over the row.
Asked if he still felt ashamed, he replied: "If we are going to not welcome or invite people because of sexual orientation, yes.
"If God as they say is homophobic I wouldn't worship that God."
Tutu hit out at those religious conservatives who believe homosexuality is a choice.
"It is a perversion if you say to me that a person chooses to be homosexual," he said.
"You must be crazy to choose a way of life that exposes you to a kind of hatred.
"It's like saying you choose to be black in a race infected society."
Criticising Williams, he added: "Why doesn't he demonstrate a particular attribute of God's which is that God is a welcoming God." - Sapa-AFP
18 November 2007
mandag 19. november 2007
fredag 9. november 2007
Flere poster?
Nå er jeg jo ikke lengre i Afrika, og siden bloggen heter Kjetil i Sør-Afrika blir det på en måte feil å skrive om ting som jeg ikke gjør i Afrika... Jeg hadde det samme moralske dilemmaet når jeg var hjemme i sommer og besluttet den gang å ikke skrive noe så lenge jeg hadde ferie. Nå derimot, er ferien nesten dobbelt så lang, og den trofaste leser(?) klarer neppe huske denne bloggen over et så stort tidsrom.
Men foreløpig er det takk for meg, og jeg kommer tilbake til Afrika i februar sånn omtrent.
Også hjem igjen
Det begynner egentlig å bli en liten stund siden jeg kom hjem til (kalde) Norge nå, men har ikke helt klart å få meg til å skrive om mine (foreløpig) siste timer i Sør-Afrika. Jeg drar jo tilbake i februar omtrent for å gjøre meg ferdig med mastergraden, og forhåpentligvis masteroppgaven som jeg har mye bedre tid på enn jeg trodde. Noe som er veldig bra, siden motivasjonen for å skrive ikke akkurat er kjempestor for tiden i alle fall.
Men altså...
Den aller siste etappen var ganske maratonpreget, og den tok jo aldri slutt.
Tirsdag morgen kom vaskehjelpa vår og vasket ut. Klærne og noe skittent sengetøy ble sendt på vaskeri. Så var det avgårde for å gi Benni det som var ment som vår julegave til han; ett års oppsparte småmynter. Den brune papirposen vi fylte opp veide noe sånt som 3 kilo eller der omkring. Det var vel rundt 120-150 rand oppi. Noe som er ganske bra for en med en dagslønn på kanskje 50 rand en god dag. Når vi kom tilbake senere for å kjøpe en is og litt mat virker han ganske blid.
Hva som skjedde nå er jeg ikke helt sikker på. Men lurer på om det ikke var omtrent nå vi spiste 'frokost' på en italiensk pizzarestaurant og Eirik forspiste seg og følte seg dårlig resten av dagen omtrent. Jeg dro i banken for å ordne med nettbank så jeg har noenlunde oversikt over kontoen min mens jeg er i Norge. Det å få nettbank i Norge er en ganske ukomplisert affære, men som med alle andre bankting er det ekstremt komplisert og kranglete å ordne det i Sør-Afrika. Jeg brukte vel noe sånt som tre kvarter på kontoret til en bankansatt. Jeg måtte taste inn pin-koden min oppunder 10 ganger tilsammen, få tilsendt et engangspassord på sms, og lage meg en egen nettbank-pin og et eget passord. Bankfunksjonæren måtte skrive sitt eget personlige passord minst like mange ganger som meg. Heldigvis er det ikke så vanskelig å bruke det til vanlig som det var å ordne det.
Det var 1001 ting å ordne i løpet av dagen, og siden vi skulle flytte ut av huset var det aldri noe sted å slappe skikkelig av. Noe som bidro til å øke stressnivået noe var at dette var den varmeste dagen så langt i semesteret, med rundt 30 grader mesteparten av dagen. Innimellom alle gjøremålene tok vi en tur til vingården Spier som ligger sør for Stellenbosch. Der har de geparder. Jeg hadde veldig lyst til klappe dem litt, men kom dit selvsagt den ene timen på dagen da det ikke var mulig. Jeg måtte nøye meg med å ta bilder gjennom gjerdet...
Ikke lenge etter at jeg var ferdig med å ikke kose med de store flekkete pusekattene bar det av sted til avskjedsbraai hos noen i klassen som er fra et annet utvekslingsprogram enn oss. Der hygget jeg meg så godt jeg bare kunne og tok masse bilder med andres kameraer, før det var hjem til Welgevonden for å pakke bilen. Siden jeg var både stresset og trøtt tenkte jeg hele tiden at det var noe jeg helt sikkert glemte, men det gikk overraskende bra. Bare noe småtteri jeg knapt husker i skrivende stund. Vi dobbelt og trippelskjekket huset, også slukket jeg lyset for siste gang i Wildeklawer Street 41.
De som har fungert som huseierenes lokale representanter (men veldig mye hyggeligere og ålreite) hadde invitert oss på en avskjedsøl, så da dro vi opp dit og skravla en times tid før det bar avgårde igjen.
Klokka halv 9 hadde vi avtalt å møte en kamerat fra Plaumbalen. Han var grei og skulle hjelpe oss den siste etappen. Først kjørte vi til Somerset West, hvor bilen, med alle tingene vi ikke skulle ha med hjem skal stå mens vi er borte. Derfra kjørte han oss til flyplassen. Eirik dro med et fly samme kveld/natt, mens mitt tidlig onsdag morgen. Jeg bodde på hotell den siste natta og fikk mine 5 timer med søvn. Flyet gikk 07.50, så det var opp igjen klokka 6. Flyturen var uhorvelig kjedelig, og selv om jeg inntok noe slags sovetabletter fikk jeg ikke sovet bort mer enn omtrent en av de 11 timene flyet brukte til Frankfurt. Der fikk jeg gleden av å stå halvannen time i kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen sammen med noen ufyselige tyskere som presset seg foran meg i køen.
Ulempen med å reise med fly til Tyskland er at det er en stor fare for at det er mange tyskere på flyet. Ulempen med å reise til Norge er at det er mange nordmenn på flyet...
Når jeg omsider kom meg ombord på flyet til Oslo var jeg så trøtt og susete i hodet at jeg småsovnet 3 ganger og hadde noe helt forskrudde fantasier før jeg sovnet skikkelig og sov en halvtimes tid.
Flyet landet på Gardermoen når det skulle (dvs. 23.50) og det var bra for jeg hadde et sterkt ønske om å nå det siste flytoget til Oslo. Bagasjen derimot tok mye lengre tid enn jeg ville, så jeg trodde jeg ikke rakk det. Heldigvis hadde jeg lest feil, og det gikk et kvarter senere enn jeg trodde. Kom fram til Oslo klokka 01.00 og tok taxi opp til Grünerløkka hvor jeg hadde fått lov av noen venner til å overnatte.
Hjemme på Tranby midt på ettermiddagen torsdag.
Men altså...
Den aller siste etappen var ganske maratonpreget, og den tok jo aldri slutt.
Tirsdag morgen kom vaskehjelpa vår og vasket ut. Klærne og noe skittent sengetøy ble sendt på vaskeri. Så var det avgårde for å gi Benni det som var ment som vår julegave til han; ett års oppsparte småmynter. Den brune papirposen vi fylte opp veide noe sånt som 3 kilo eller der omkring. Det var vel rundt 120-150 rand oppi. Noe som er ganske bra for en med en dagslønn på kanskje 50 rand en god dag. Når vi kom tilbake senere for å kjøpe en is og litt mat virker han ganske blid.
Hva som skjedde nå er jeg ikke helt sikker på. Men lurer på om det ikke var omtrent nå vi spiste 'frokost' på en italiensk pizzarestaurant og Eirik forspiste seg og følte seg dårlig resten av dagen omtrent. Jeg dro i banken for å ordne med nettbank så jeg har noenlunde oversikt over kontoen min mens jeg er i Norge. Det å få nettbank i Norge er en ganske ukomplisert affære, men som med alle andre bankting er det ekstremt komplisert og kranglete å ordne det i Sør-Afrika. Jeg brukte vel noe sånt som tre kvarter på kontoret til en bankansatt. Jeg måtte taste inn pin-koden min oppunder 10 ganger tilsammen, få tilsendt et engangspassord på sms, og lage meg en egen nettbank-pin og et eget passord. Bankfunksjonæren måtte skrive sitt eget personlige passord minst like mange ganger som meg. Heldigvis er det ikke så vanskelig å bruke det til vanlig som det var å ordne det.Det var 1001 ting å ordne i løpet av dagen, og siden vi skulle flytte ut av huset var det aldri noe sted å slappe skikkelig av. Noe som bidro til å øke stressnivået noe var at dette var den varmeste dagen så langt i semesteret, med rundt 30 grader mesteparten av dagen. Innimellom alle gjøremålene tok vi en tur til vingården Spier som ligger sør for Stellenbosch. Der har de geparder. Jeg hadde veldig lyst til klappe dem litt, men kom dit selvsagt den ene timen på dagen da det ikke var mulig. Jeg måtte nøye meg med å ta bilder gjennom gjerdet...
Ikke lenge etter at jeg var ferdig med å ikke kose med de store flekkete pusekattene bar det av sted til avskjedsbraai hos noen i klassen som er fra et annet utvekslingsprogram enn oss. Der hygget jeg meg så godt jeg bare kunne og tok masse bilder med andres kameraer, før det var hjem til Welgevonden for å pakke bilen. Siden jeg var både stresset og trøtt tenkte jeg hele tiden at det var noe jeg helt sikkert glemte, men det gikk overraskende bra. Bare noe småtteri jeg knapt husker i skrivende stund. Vi dobbelt og trippelskjekket huset, også slukket jeg lyset for siste gang i Wildeklawer Street 41.De som har fungert som huseierenes lokale representanter (men veldig mye hyggeligere og ålreite) hadde invitert oss på en avskjedsøl, så da dro vi opp dit og skravla en times tid før det bar avgårde igjen.
Klokka halv 9 hadde vi avtalt å møte en kamerat fra Plaumbalen. Han var grei og skulle hjelpe oss den siste etappen. Først kjørte vi til Somerset West, hvor bilen, med alle tingene vi ikke skulle ha med hjem skal stå mens vi er borte. Derfra kjørte han oss til flyplassen. Eirik dro med et fly samme kveld/natt, mens mitt tidlig onsdag morgen. Jeg bodde på hotell den siste natta og fikk mine 5 timer med søvn. Flyet gikk 07.50, så det var opp igjen klokka 6. Flyturen var uhorvelig kjedelig, og selv om jeg inntok noe slags sovetabletter fikk jeg ikke sovet bort mer enn omtrent en av de 11 timene flyet brukte til Frankfurt. Der fikk jeg gleden av å stå halvannen time i kø for å komme gjennom sikkerhetskontrollen sammen med noen ufyselige tyskere som presset seg foran meg i køen.
Ulempen med å reise med fly til Tyskland er at det er en stor fare for at det er mange tyskere på flyet. Ulempen med å reise til Norge er at det er mange nordmenn på flyet...
Når jeg omsider kom meg ombord på flyet til Oslo var jeg så trøtt og susete i hodet at jeg småsovnet 3 ganger og hadde noe helt forskrudde fantasier før jeg sovnet skikkelig og sov en halvtimes tid.
Flyet landet på Gardermoen når det skulle (dvs. 23.50) og det var bra for jeg hadde et sterkt ønske om å nå det siste flytoget til Oslo. Bagasjen derimot tok mye lengre tid enn jeg ville, så jeg trodde jeg ikke rakk det. Heldigvis hadde jeg lest feil, og det gikk et kvarter senere enn jeg trodde. Kom fram til Oslo klokka 01.00 og tok taxi opp til Grünerløkka hvor jeg hadde fått lov av noen venner til å overnatte.
Hjemme på Tranby midt på ettermiddagen torsdag.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
