Det begynner å nærme seg innspurt på semesteret, og etterhvert er det mange oppgaver som skal skrives. Den ene oppgaven er en landprofil av Namibia. I min research på landet kom jeg over en ganke interresant rapport som tar for seg privatisering av vannverk i landet, i dette tilfellet Walvis Bay. Måten dette ble gjort på er interresant, særlig fordi jeg fra før av ikke helt så for meg hvordan dette skulle gjøres.
I huset mitt i Stellenbosch har vi en strømmåler hvor det står hvor mange strømenheter vi har igjen før det er 'tomt'. Når det begynner å bli få drar man til butikken, eller ett annet dertil egnet utsalgssted og kjøper flere. På kvitteringen står en kode som man taster inn på strømmåleren og man 'lader opp' måleren. På samme måte som med kontaktkort hjemme i Norge. Når man går tom for ringetid på telefonen kan man ikke ringe eller sende flere meldinger, og når strømmåleren viser null får man ikke lys eller strøm til oppvarming eller hva man nå bruker strømmen til. Det samme systemet ble innført for vann i Walvis Bay. Men bare i slummen hvor de fattigste av de fattige bor (slummen ligger, typisk nok, innover fra kysten, på grensen mot den store Namibiske ørkenen). De rikere, som bruker store mengder vann til svømmebasseng eller 5-6 bad har samme system for betaling av vannregningen som hjemme i Norge, en regning i postkassa nå og da. Dette kan synes noe merkelig, når de som innførte systemet argumenterte med at det ville hjelpe til med vannsparing.
Fordelen med systemet er åpenbar; Man kan ikke bruke vann/strøm/tellerskritt på kreditt og sånn sett er selskapet som opererer systemet garantert å få pengene sine. Ikke risikerer de å måtte sende ut noen for å kutte vannforsyningen heller, men den potensielle faren det bærer med seg. Forskjellen på kontantkort på telefonen og 'kontantkort' på vannet er ganske stor. En mobiltelefon er kjekk å ha, men slettes ikke livsnødvendig. Vann derimot, er helt avgjørende for menneskelig liv noe som helst sted.
Hele poenget var altså at folk i slummen ikke skulle bruke mer vann enn de hadde penger til. Folk i slummen er stort sett de aller fattigste menneskene som finnes noe som helst sted, så at de ikke får tak i rent vann i springen fører til at de må prøve å finne vann andre steder. I dette tilfellet var det mange som dro til byens kirkegård for å hente vann der. Det vannet som finnes på kirkegården er ment for å vanne blomster, og ikke for at mennesker skal drikke det. At det er hentet rett opp fra bakken under betyr at vannet er filtrert gjennom råtnende lik. I ren desperasjon etter vann hendte det at barn drakk av vann som kom fra utedoene i slummen. Kommunen hadde ikke sørget for noen form for offentlig kloakkløsning, men vurderte en vannløs løsning (for at folk ikke skulle hente vann fra doene).
Mangelen på rent drikkevann har ganske mange uheldige bieffekter. En av dem er naturligvis at det vannet man får tak i ikke er rent, og hvem har råd til strøm for å koke vannet når man ikke engang har råd til vann? En annen naturlig konsekvens er at det blir heller dårlig med personlig hygiene, og utbrudd av kolera har vært resultat av dette systemet andre steder. Blant annet i Kwa-Zulu Natal i Sør-Afrika hvor flere hundre døde og hundretusenvis ble syke. I desperat jakt på vann drakk folk av svømmebasseng og andre uhygieniske vannkilder. Forhåndsbetalingsystemet var den direkte årsaken i følge de som undersøkte saken.
Noe slumbebyggelse er kjent for er hyppige branner. Ikke så rart, når man ikke har penger til elektrisk lys eller oppvarming og må bruke parafinlamper og åpen ild. Skur i slummen er som regel bygd av plankebiter og bølgeblikk, og er ikke videre brannsikre. Men hva skal man slukke en brann med når man ikke har mer penger igjen på vannkortet sitt? Brannhydranter kan man jo ikke ha, for da ville folk saboterte dem for å få tak i vannet. Resultatet har vært flere branner hvor unødvendig mange mennesker har blitt rammet og blitt enten drept eller mistet det lille de eide fordi det tok for lang tid før brannvesenet kom, og de selv ikke hadde noen mulighet til å slokke.
Dette systemet ble kjent ulovlig i Storbritannia, fordi det ble erklært som en fare for folkehelsa, men i Sørlige Afrika er det stadig flere som ser på muligheten for å innføre systemet, særlig der hvor det er lav betalingsevne.
Hele rapporten finner du her
